Kunstens krise er alltid at den ikke lenger vil noe.
23/1-1979: Surrealisme er avveier og blindgate, der den ikke brukes i et eller annet formåls tjeneste. Uten formål fører surrealismen til desperasjon (og senere kjedsomhet) og så sammenbrudd.
Kunstens krise er alltid at den ikke lenger vil noe. I likhet med menneskelig krise for øvrig. I nedgangstider finnes ingen store såkalt positive kunstnere, i motsetning til i oppgangstider – Rubens i sin tid for eksempel.
I våre dager derimot, er Francis Bacon med rette den store kunstner med all angsten, brutaliteten og fremmedgjøringen sin.
Eller ta Palle Nielsen for eksempel, som har tatt hele tidens karakter inn over seg og lager kunst derfra. Noe også Thomas Mann presist beskriver hos sin helt Adrian Leverkühn. Dette å være nødt til å ta hele nazismen inn over seg uten selv å bli demonisk og så lage musikk av det, dette å ha kontakt med djevelen uten selv å bli knust.
Jeg var sammen med maleren Bjørn Ransve engang, på en utstilling av Bacon i Stuttgart. I etasjen over hang Picasso og vi var enige om hvor nesten sjokkerende det var å komme fra Bacon til Picasso, som fra slummen til å ånde inn frisk fjelluft.
Picasso er egentlig tvers igjennom sunn. Og noe som for øvrig også preger dem, er deres ikke bare evne til analyse av egne ting, men nærmest nødvendigheten av dem.
I det hele tatt finnes det ingen dumme gode malere. Naive, ja noen, men ikke dumme. Men sammenlign deres kunst med den såkalte samtidskunsten, så blir man klar over hvor mye kunsten forteller. Damien Hirst eller Jeff Koons, så blir man raskt klar over hva kjedsomhet er og hvor presist kunsten tar tiden.
Les også denne gjestekommentaren av Håkon Bleken: Fra Svartlamon til Nidarø
19/8-1991: Jeg besøkte min mor som ligger for døden. De hadde glemt å sende med henne nesten alt – briller, tenner, tannbørste og så videre.
Jeg satt ved sengen og ga henne skinnluen min. Hun strøk den over kinnet sitt og sa «deilig, håkon, deilig», og det slo meg hvor alt egentlig er sanselighet.
Jeg så på ansiktets farge og valør, lakenets kalde hvithet mot den ennå varme huden og at jeg kom til å male henne, til tross for at hun etter å ha sett bildet av min far - som virkelig er et mesterverk - sa «du må love å ikke male meg, Håkon». Skruppelløs som jeg er, lovet jeg det.
Nå satt jeg og beregnet fargene slik og slik, og var allerede langt inne i den nødvendige avstand kunsten krever, en avstand som nærmer seg kynisme. Men som selvsagt er helt nødvendig.
Kunst er ikke følelser, men kontroll av følelser, noe som er Bacons storhet for øvrig. Leser man David Sylvesters intervju med ham, blir man klar over at det ikke er noen svakhet å tenke for en maler heller.
Opptatt av debatt? Les også: Vi kan ikke fortsette med at Trondheim sentrum skal bestå av lave trehus bare fordi det alltid har vært slik
5/5-2008: Krisen i et menneskes liv oppstår når det forstår at kjærlighet og arbeid ikke lar seg forene – eller sagt på en annen måte; sanselighet og refleksjon.
Man klan selvfølgelig unnlate å velge en av delene, altså forsøke å få begge deler, men det vil under enhver omstendighet være et kompromiss og ens liv bli slik det er for de fleste, litt av hvert og ingen entydig og virkelig slagkraftig handlekraft. Men dette vil egentlig si at det er umulig å leve, noe de da også har sagt de fleste, fra Hemingway til Ibsen.
Det er ikke så viktig å være så forbannet redd for det banale. Massevis av betydelig kunst har banale drag. Det banale snarere øker enn svekker uttrykket.
Mer debatt: Vi som er rundt 90 synes det er utrygt. Ingen kan erstatte et menneske som kommer når vi trenger det
Uten det banale ville vi uttørres, visne og dø i det teoretiske. Intellektets overlegne spill ville bli tomhet uten det banale. Det er da også en god stund siden kitsch ble kunst, noe som nettopp er det jeg snakker om.
Våren er kanskje banal, en schlager er banal, en gest kan være banal - og alt dette kan faktisk røre oss ganske kraftig. Skulle jeg ikke røres, av redsel for å virke banal. Da ville jeg heller være banal.
Som er lite eksempel på hvor nært det banale ligger det gripende eller i dette tilfelle komiske: En nabo som er sur på ektefellen sier følgende: «Æ forstår ittj ka som går av'n Reidar, når æ klær av mæ om kveillen si'n «huff, æ hæle næsten ittj å sje på dæ når du klær av dæ» einda æ e både hel og rein i tøyet!»
Hør våre kommentatorer og gjest Per Olav Hopsø snakke om nytt Trøndelag, nytt Arbeiderparti og sommerferie
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten