Med både mor og far som tidligere aktive skiløpere, er det ingen tvil om at Emil er blitt påvirket. Både pappa Ole Morten og mamma Unni har vært trenere og ledere etter at de ga seg med egen satsing. I dag er Ole Morten svensk landslagstrener og den Emil Iversen trekker frem som den aller viktigste bidragsyter til at han har kommet dit han er i skisporet.
- Jeg husker noen rulleskiøkter, teknikktrening med Per-Øyvind Torvik. Jeg var så dårlig. Jeg hatet å gå på ski. Jeg skulle slutte.
- Ble lurt med på trening
I dag er Emil glad for hver eneste tur i skogen, hver eneste treningsøkt og hvert eneste skirenn han er blitt motivert til å delta i. Det var nemlig slett ikke gitt at Emil Iversen skulle bli en internasjonal langrennsstjerne, selv om han vokste opp i Meråker med skiinteresserte foreldre.
- Når jeg ser tilbake på noen kritiske år, fra jeg var 11 til 16, så ser jeg at vi gjorde mye bra i klubben. Jeg kunne ikke ha vært mange økter foruten før jeg hadde lagt opp på ski. Jeg er glad for hvert minutt jeg ble lurt med på av treninger.
Emil smiler, slik han stort sett alltid gjør.
- Jeg var ganske dårlig. Pappa var tålmodig. Om det hadde vært resultatpress hjemmefra, hadde jeg slitt. Jeg var jo en av de dårligste i hele verden da jeg var 15 år, men jeg fikk aldri noe kjeft for det.
- Var du ivrig?
- Imaget mitt var at jeg var feit og utrent. Selv om jeg så lat ut og var utrent, så var jeg aldri lat. Jeg likte å holde på med mye, men det var ikke intervaller i motbakke jeg likte aller best.
Alltid stas etterpå
Som nevnt ble det bestemt av de voksne at familien Iversen skulle ut på tur. Teltturer med overnatting rundt om i Meråker.
- Jeg tror ikke alle turene var like populære på forhånd, men etterpå var det alltid stas. Det er et tips til foreldre. Erfaringen er at når vi først hadde kommet oss ut, så ble det artig, til tross for at litt lirking måte til i starten, sier Ole Morten.
Emil er helt klar på at hvis faren hadde hatt fotball som sin hovedidrett, ville han ikke blitt skiløper.
- Jeg måtte ha hatt både den moren og den faren jeg har for å bli skiløper. Jeg skal være glad for at det var mest fokus på langrenn hele tiden.
Ole Morten sier det slik:
- Du kan ikke bli langrennsløper med å ha hovedvekt på fotball i ungdomsårene. Det blir ikke bra nok. Selv om det ikke ga så mye effekt der og da, er det noe han har tatt med seg og hatt nytte av senere.
- Mange forsvinner
Om han ikke var dårligst i verden, så har Emil rett i at han slet mot de jevngamle konkurrentene. Med over 200 løpere foran seg i Hovedlandsrennet var det få tegn til at han noen gang skulle hevde seg i verdenstoppen.
- Hvordan er det mulig å bli så god når man har vært så langt bak?
- Tålmodighet, svarer Ole Morten.
- Å ikke gi opp selv om man har noen dårlige år. Resultater i barne- og ungdomsidretten har mye å gjøre med vekst og utvikling.
Pappa Iversen er helt sikker på at mange som er i Emils situasjon forsvinner bort fra sporten. Noe som fører til at fremtidige potensielle verdensmestere aldri får vist sitt potensial.
Playstation-nekt
Emil tror han kunne ha blitt bortimot like god i andre idretter, om han hadde valgt annerledes.
- I ishockey var jeg rå. Hadde det vært et ishockeymiljø der jeg vokste opp, så skal du ikke se bort fra at jeg hadde blitt ishockeyspiller. Det var til tider nesten meg mot resten av klassen.
Teltturer i marka måtte Iversen-barna bli med på, enten de ville eller ikke. Et annet valg foreldrene tok var at barna ikke skulle bruke tiden på dataspill.
- Jeg var nesten 20 år før jeg fikk kjøpe Playstation, humrer Emil.
- Nærmere 18, i hvert fall, sier Ole Morten.
- Vi var tydelige på grensene. Playstation var ikke aktuelt. Mobil kom ganske sent, legger han til.
På gråten i Steinkjer
Det kanskje beste minnet til både far og sønn Iversen er kretsmesterskapet i Steinkjer i 2009. Av sju startende i 18-årsklassen gikk Emil helt til topps på 15 kilometer skiathlon.
- Da var jeg ekstremt glad. Jeg husker at jeg nesten var på gråten på oppløpet.
Desto mindre hyggelig var opplevelsen under lagsprinten i Lahti-VM sist vinter, da Emil falt, tok Iivo Niskanen med seg og spolerte gullsjansen for dem begge.
- Der og da var det ille, sier Ole Morten.
- Men når han taklet det så bra, så klarte jeg også å gjøre det. Akkurat den kvelden var ikke noe festlig, men det er jo slik toppidretten er.
Nå venter OL. Ole Morten blir til stede i Sør-Korea som trener for svenskene, mens Emil har en ambisjon om å kjempe om gull for Norge.