Det har gått over ti år siden sist han var i anlegget i Torsbustaden, et lite kvarters kjøring fra barndomshjemmet på Levanger.
Hemmeligheten lå i heisen
Andreas mener anlegget ser fantastisk ut, og hevder det frister å hoppe i bakkene her igjen. I hvert fall i den store 65-metersbakken.
Pappa Hroar understreker poenget med heisen.
- Det var litt som Matti Nykänen da han hoppet hjemme i Jyväskylä – også Matti hoppet uten å ta av seg skiene, og treneren Matti Pulli sto på kulen og vinka han ut. Dermed fikk gutta en helt ekstrem mengde hopp, sier pappa Hroar.
- Det var det som gjorde at vi ble gode, ja, sier Andreas.
«Vi» i denne sammenhengen er kompisgjengen i Skogn IL som vant hovedlandsrennet både i 14 - og 15-årsklassen. Så god var Andreas at han er den eneste norske hopperen ved siden av Kenneth Gangnes som har deltatt i fire junior-VM.
- Vi hadde det desidert beste miljøet i landet en periode. Jeg har fortsatt kontakt med flere av gutta fra den gangen. Bestekompisen min Johan Martin Brandt møtte jeg her, sier han.
- Og så var det en fantastisk flott gjeng, for det var ildsjeler blant foreldrene. Vi var seks-sju familier som holdt på, og vi var mye sammen ellers også, supplerer pappa Hroar.
Flombelyst bakke hjemme
Men allerede lenge før Andreas dominerte på nasjonalt nivå sammen med kompisene i Skogn IL, var det liten tvil om at ønsket om å bli skihopper var sterkt.
- Helt fra han var veldig ung, var Andreas både veldig ivrig og veldig flink på ski. Vi bor i en liten bakke, og der laget han seg hoppbakke. Vi hengte opp flomlys, og han holdt på nesten døgnet rundt. Andreas ble forbannet når kompisene kom og akte i bakken hans, gliser Hroar.
Hroar Stjernen la opp allerede året etter at Andreas ble født, da han ble vraket til VM i Lahti i 1989, og kunne dermed bruke mye tid på å følge opp sønnen.
- Andreas skiftet om allerede før vi kjørte hjemmefra, og satt i bilen med hoppdress og hoppsko. Også hjelm og briller var på.
Fikk navnet på bar
Stjernen senior forteller om en meget spesiell hoppdress. Gitt i gave av Walter Hofer, østerrikeren som nå er hoppsportens mektigste mann som renndirektør i det internasjonale skiforbundet.
- Walter fikk sydd en liten hoppdress som det sto «Andi» på låret. Andreas ble jo kalt opp etter Andreas Felder. Det ble egentlig bestemt på en bar i Lake Placid på vårparten i 1988, før Andreas kom til. Vi var mye sammen, Andreas Felder, Ernst Vettori og meg. Jeg fleipet med at dersom det ble en gutt, skulle han hete Andreas. Og slik ble det.
Andreas sperrer øynene opp når pappa serverer barhistorien.
- Jeg visste at jeg var kalt opp etter Felder, men at det skjedde på en bar … Den historien har jeg faktisk aldri hørt før, sier han.
Var nær ved å legge opp i 2014
Svaret var selvsagt da Adresseavisen ønsket å møte Andreas Stjernen sammen med den som har vært viktigst for karrieren: Pappa Hroar.
- Pappa har vært med hele veien, og fungerte som trener da jeg var yngre. Han har alltid vært en bra motivator. En jeg har kunnet slenge dritt på og få ny motivasjon i retur. I tillegg kan han jo en del om skihopping, og vi har alltid snakket hopp hjemme. Pappa har vært et forbilde. Han er ikke en så tosken fyr, smiler Andreas.
- Det har vært noen runder der ting ikke helt har gått på skinner, og det er nok da jeg har vært viktigst for Andreas. Et bilde på det, er da han kom hjem fra Japan i januar 2014. Andreas hoppet veldig bra i 2013 og var på vei oppover, men så stoppet det helt. Han dro til Japan, men der fikk han ikke skiene sine, landet på kulen, og fikk ikke hoppe verdenscup etterpå. Da var det en skihopper som var ferdig jeg hentet på Værnes. «Dette orker jeg ikke», sa han. Da husker jeg at vi kjørte opp til en pizzarestaurant på trikkestallen på Munkvold. Der ble vi sittende i et par timer sammen med Håvard Lie (trener i Trønderhopp). Et par måneder senere vant Andreas NM. Han trenger meg ikke når han tar sølv i VM eller hopper 249 meter. Men jeg er der når det er tøft. Da er det sponsorene forsvinner, det er da man blir alene, sier Hroar om rollen som støttespiller.
Siste OL-sjanse
Alene er noe Andreas sjelden er lenger. Foran denne sesongen skjedde det store ting i livet hans. I juni ble han og samboer Elisabeth foreldre. 29-åringen innrømmer at han er usikker på hvilken måte lille Ella vil påvirke karrieren.
- Jeg vet ikke helt hva det vil gjøre med meg som skihopper. Kanskje blir det litt tøffere å reise bort, og bedre å komme hjem. Jeg er litt spent på hvordan det blir. Og dersom det blir OL, betyr det omtrent en måned borte fra familien …
- Hvis du skal til OL? Tenker du slik?
- Jeg skulle jo til OL i Sotsji også, men det ble det ikke noe av. Jeg ønsker ikke å ta noe for gitt. Vi er mange som har tenkt oss til OL, og jeg er spent på hvordan det går. Akkurat nå føler jeg meg som en OL-hopper, og med normal form er jeg ganske trygg på plassen. Men jeg skal helst være i så god form at jeg kan kjempe om medalje også.
- Du er 29 år. Er dette siste OL-sjanse?
- Jeg skal aldri si aldri, men sannsynligvis er det siste OL. Jeg tar egentlig en sesong av gangen, og har ikke noe tidsperspektiv på karrieren. Det kan være slutt allerede til våren dersom jeg kjenner at motivasjonen ikke er der lenger, sier han.