I hagen utenfor barndomshjemmet i Melhus sentrum er det flatt. Helt flat. Men manglende nedoverbakke la ingen demper på hopplysten for gutten som over natta ble kjendis i Norge da han sjokkvant i Sotsji. Det var her, mellom ripsbusker og et plommetre, Jørgen Graabak la grunnlaget.
- Jeg måtte virkelig bruke stavene for å få nok fart. Sånn sett begynte jeg egentlig med kombinert tidlig, sier han og gliser.
Debuterte sent i bakken
Historien om Jørgen Graabak er historien om Melhus-gutten som egentlig var et større talent i fotball enn i kombinert. Men suget etter å bli god, viljen til å bli best, dro han vekk fra fotballen.
- Det var en bra gjeng som hadde lyst til å trene, som hadde lyst til å bli best, sier han.
Graabak begynte tidlig med langrenn, og gikk poengrenn på Gåsbakken. Men han rakk å bli tenåring før han debuterte med skikkelige hoppski. Mens kompisene allerede hoppet i 40-metersbakken, måtte Jørgen hoppe med «småungene» i 15-meteren.
- I det første rennet mitt, trynet jeg på alle hoppene i oppvarmingen og begge hoppene i konkurransen, sier han.
Som gammel hopper selv, forstod pappa Finn Arne at den sene debuten i bakken betydde at junior hadde mye å ta igjen. Derfor sto han på for å legge til rette for sønnen.
- Jeg visste at Jørgen måtte ha mange hopp for å bli trygg og mestre. For å ta igjen de andre, måtte han gå gradene. Det var derfor jeg et år preppet bakken i Høgåsen 1. juledag. Sånn i tilfelle Jørgen hadde lyst til å hoppe 2. juledag. Det skulle i hvert fall være klart dersom han ønsket det, sier pappa.
Trenerpappaen trakk seg tidlig
Som for mange av de andre olympierne i Adresseavisens serie, peker Jørgen Graabak på faren som den viktigste personen i karrieren.
- Både mamma og pappa har vært veldig flinke til å legge til rette for meg. Det har vært mye henting og venting. De har vært veldig støttende og løftet meg opp og frem, sier Jørgen.
Mens mamma Grethe var håndballtrener for søsteren Maria, var pappa Finn Arne sjåfør og støtteapparat for Jørgen – men ikke trener.
- Det er mange nok foreldre som har vært med som trenere for lenge synes jeg. Så med en gang Jørgen ble fjorten år og kom inn i Team Sør-Trøndelag, holdt jeg meg unna på trenersiden. Det er bedre at andre, mer kvalifiserte tar over den biten. Jeg har aldri pisket på Jørgen, og var kun støtteapparat, sier han.
Det var altså ingen barnestjerne som ble rikskjendis nærmest over natta da han vant OL-gull i Sotsji. I hovedlandsrennet på Steinkjer som 15-åring var han i nærheten av å kunne matche de nest beste, og først som sisteårs junior vant han NM. Som favoritt.
Som Graabak selv sier det: «Jeg vant nesten ikke et renn før jeg vant OL».
Pappaen til en kjendis
Pappa Finn Arne og mamma Grethe var selvsagt til stede i Russland og fulgte det store øyeblikket ringside.
- Jeg husker det øyeblikket da Jørgen slapp bommen i hoppbakken. Da var han en olympier. Det var stort for meg, sier Finn Arne – og fortsetter:
- Det var en rar følelse at alle plutselig visste hvem Jørgen var, og jeg merker det godt fortsatt. Jeg har en jobb hvor jeg snakker med mye folk, og opplever fortsatt at folk plutselig bryter av: «Jeg må bare spørre deg om en ting. Er du faren til han kombinertløperen?». Det skjer hele tiden. Jeg er faren til en kjendis, smiler han.
Gikk på smell før Sotsji
Nå, foran lekene i Pyeongchang, avslører Jørgen Graabak til Adresseavisen at historien kunne vært en helt annen. Deltagelsen i Sotsji hang i en tynn tråd. Graabak gikk nemlig på en smell kort tid før OL i 2014.
- Etter verdenscupen i Ramsau i forkant av lekene, kjente jeg at jeg var sliten. Kroppen fungerte ikke noe særlig. Da ble det besluttet at jeg skulle stå over den siste verdenscuphelga rett før jul. Jeg reiste hjem og lå på sofaen i flere dager, kroppen måtte hente seg inn igjen. På en treningstur i Bymarka ble jeg fragått av trener Bjørn Kåre Ingebrigtsen, og jeg var egentlig «tvers av» i hele jula før det etter hvert begynte å komme seg igjen, sier forteller Graabak om det ukjente OL-dramaet.
- Den hendelsen ble egentlig kamuflert litt av julefeiringen, så det var ingen som visste at jeg ikke var i noe særlig form. Det var ikke mange som fikk det med seg.
Selv kaller han smellen før OL «en klassisk variant av Graabak». Han har gått på smeller både før og etter OL-gullet, og sier det er en del av hans egen historie som idrettsutøver. Likevel innrømmer Graabak at forventningspresset i kjølvannet av det overraskende OL-gullet i Stosji kan ha bidratt til at han har presset kroppen for hardt.
- Jeg er naturlig hardtarbeidende, og det er en del av historien min som idrettsutøver at jeg har gått i veggen flere ganger. Men samtidig er det klart – når forventningene til en OL-mester ligger der, både fra meg selv og omgivelsene, så er det enklere å kanskje bli litt for ivrig, sier han.
Jakter bonus-gull
Verken i VM i 2015 i Falun eller i VM i Lahti i 2017 klarte Graabak å følge opp gullrushet fra Sotsji. Spesielt ille var det i 2015, da det ble full stopp under VM og han var ute i syv måneder i etterkant av mesterskapet.
- I den perioden var jeg lei av å bli omtalt som «olympisk mester». Den bagasjen, at alle vet hvem du er og forventer at du skal være veldig god og i god form hele tiden, den var tøff da. Alle spørsmålene jeg fikk var relatert til OL-gullet. Jeg fant strategier på hvordan jeg skulle takle det etter hvert. Jeg bestemte meg for å sette ned noen standardsvar som jeg kunne servere til alle som lurte på hvordan det gikk. Svar jeg kunne lire av meg uten å måtte gå gjennom og tenke på problemene hver gang, sier han ærlig.
Nå er ikke lenger OL-gullet fra Sotsji en byrde. Tvert imot. Graabak holder den bragden opp og frem foran avreisen til Sør-Korea.
- OL-gull er noe jeg har fått til før, så alt jeg får til i Pyeongchang vil være en bonus, sier han.