I alle fall om vi skal tro tidligere toppspiss Alan Shearer og Klopp-forfatter Raphael Hoenigstein.
– Alle kan gjøre hva de vil. Jeg fant ikke opp fist pump, jeg har ikke tatt patent og det vil jeg ikke heller. Hva verden utenfor tenker om det – jeg kunne ikke brydd meg mindre, for å være ærlig. Og du kan skrive det akkurat på den måten.
Det sa Jürgen Klopp etter tapet for Arsenal i februar.
Da kom debatten om managerne «overfeirer» i Premier League, etter at bildene av en ekstatisk Arsenal-sjef Mikel Arteta gikk verden rundt:
Tidligere toppspiss og manager Alan Shearer skriver denne uken i The Athletic at trenernes oppførsel på sidelinjen alltid har et element av skuespill i seg.
Han får støtte av Raphael Hoenigstein, som har skrevet boken «Bring the noise» om Jürgen Klopp og jobber som journalist i The Athletic. Men:
– Spillerne gjennomskuer det som ikke er autentisk – det må være ekte. Du må ha den genuine energien, den genuine optimismen. Garderoben ser hvem som bløffer, sier han til VG om Klopp.
Tyskeren og Guardiola har vært på hver sin side av det som i England kalles «Citypool»-æraen – årene der Manchester City og Liverpool har knivet om de største titlene.
Søndag klokken 16.45 møtes de igjen. Gigantoppgjøret på Anfield kan bli avgjørende for hvor Premier League-tittelen havner denne sesongen.
Men spanjolen fikk en unnskyldning fra Klopp etter dette:
Klopp gir seg i Liverpool etter sesongen. Bak seg legger han en uhyre suksessrik periode – de lå med brukket rygg da han kom, nå kjemper de jevnlig om titler.
The Athletic-journalisten Hoenigstein trekker spesielt frem ett grep: Hvordan Klopp fyrer opp fansen, for å skape en samhandling mellom dem, spillerne og treneren.
– Han er god til å trene en emosjonell klubb, han forstår hva klubben kan gjøre. Det er verdt ekstra poeng, og det skremmer motstanderne. Liverpool hadde mistet det før han kom – fansen var misfornøyd, stemningen giftig. Klopp ville bringe tilbake den gode stemningen og jobbet hardt for å klare det.
Nå er laget og klubben kommet på et nivå at de er selvforsynt av denne energien, mener han. Og at det derfor er grunnen til at Klopp jevnt over virker litt roligere på sidelinjen.
Hva så med Pep Guardiola?
Han jubler inn i kamera, snur seg mot tribunen og feirer. Mot Liverpool i fjor feiret han attpåtil rett opp i ansiktet på intetanende Kostas Tsimikas. Noe han for øvrig fikk krass kritikk for.
Andre ganger sitter han stille og observerer, noen ganger står han på huk og blir han virkelig fortvilet, er det ned på kne.
Og så har man Guardiola på kjølebagen, litt som et av forbildene Marcelo Bielsa.
Ingenting av det er tilfeldig, skal vi tro ham selv.
– Kroppsspråk er alt i livet ... hvis du ikke er positivt innstilt og ikke klarer å reagere på feilene du gjør, eller feil andre gjør, er det langt viktigere enn taktikk. Det betyr alt i livet, sa han i februar.
Anledningen var at han hadde kritisert Erling Braut Haalands kroppsspråk i kampen mot Everton.
Jærbuen scoret to mål, men fikk likevel refs. I første omgang viste ikke han og laget at «jeg er klar, jeg er påskrudd», mente Guardiola.
Faktisk er spillernes kroppsspråk noe av det viktigste han legger til grunn før han tar ut laget. I det siste – «nå som jeg er blitt eldre» – er det blitt stadig viktigere for ham.
– Du kan ikke prestere bra om kroppsspråket ikke er godt, sa han på en pressekonferanse før nyttår.
Kampen mot FC København i midtuken blir brukt som et illustrerende eksempel av Sam Lee i The Athletic. City ledet 3–1 i kampen og 6–2 sammenlagt like før slutt: Likevel får Guardiola tilsnakk for å gå utenfor sin tekniske sone da han skal gi instruksjoner.
– For klubbens supportere ville det vært et faretruende tegn om han oppførte seg som noe annet enn en gal mann, skriver Lee.