OSLO/SANDEFJORD (Aftenposten.no): England i privatlandskamp på Wembley i morgen. Italia i EM-kvalik på Ullevaal om én uke. Lars Bohinen scoret mot begge stormaktene på tidlig 90-tall, men Sandefjord-treneren tror det vil ta tid å bygge opp et slagkraftig landslag igjen.

— Beskriv 2-0-målet mot Italia i juni 1991. — Vialli slår en støttepasning og jeg snapper ballen 30–35 meter fra Italias mål. Maldini kommer opp bak meg. Jeg ser også at Baresi kommer mot meg. Det er halvveis en skuddfinte fra meg, og halvveis sklir Baresi, men jeg fyker forbi og plasserer ballen under Zenga.

— Og 2-0-målet mot England i juni 1993. — Jeg hadde gått på et lignende løp tidligere i kampen, uten at jeg fikk ballen fra Leo. Jeg sa at jeg ville ha ballen neste gang. Leo visste derfor at han måtte spille på meg. Og det gjorde han. Jeg fikk ballen i beina, tok et par touch innover i banen, og så var jeg plutselig på skuddhold. Jeg syntes det var litt rart at keeper ikke tok den – det så ut som han gikk ned, mens jeg satte ballen opp. Hadde keeper stått i vanlig høyde ville han plukket den. Jeg har et bilde i hodet av at Tony Adams står vantro og ser på keeper. Men det var hele angrepet som var så spesielt med dette målet.

Ingen tro på at Norge når det nivået

— Tror du at noen norsk fotballspiller får oppleve noe tilsvarende?

— Tja, det kan jo skje. Kanskje ikke mot Italia nå, men det blir uansett ikke jomfruturen. Fordi det har skjedd før. Det som var så unikt med den perioden var at det var første gangen. Og det var ikke noe blaff, det varte i noen år. Men i en enkeltkamp kan dette skje igjen.

— Kan norsk landslagsfotball komme tilbake til nivået på 90-tallet?

— Jeg har ingen tro på at Norge når det nivået med det første. Det går mye på at det vi holdt på med var nytt. Vi hadde noen fortrinn på det organisatoriske, og jeg mener vi hadde bedre ferdigheter enn de som er på landslaget nå. Vi er blitt tatt igjen på organiseringen og vi må bli bedre på ferdigheter. Derfor tror jeg det er et stykke igjen. Det kan skje igjen. Men det avhenger av at vi får frem to-tre generasjoner med gode fotballspillere etter hverandre. - Hva bør gjøres?

— Jeg tror en kulturendring er igangsatt med det nye regimet. Men for å spe på med folk nedenfra, så må vi gjøre noe så usexy som å begynne med barnefotballen. Vi må tenke 10-15-årsperspektiv. Det er en erkjennelse norsk fotball må komme til. Jeg tror også at vi har generasjoner som kan komme opp nå, som er spennende, men det gjenstår å se om de tar steget.

Savner kvalitet på trenerne

— Hva legger du i et 10-15-årsperspektiv?

— Ferdighetsmessig er vi så langt bak at vi ikke klarer å reparere noe med det første. Vi må sørge for at dagens 6-åringer om 6 år får en "verktøykasse" som er fullere enn det dagens 12-åringer har. Dagens 12-åringer ligger for langt etter på basisferdigheter og fotballforståelse. Danskene og andre har det, men det klarer vi ikke å ta igjen i alderen 12–20 år.

— Du er ikke helt enig i norske barneidrettsbestemmelser?

— Vi må inn i barnefotballen og få kvalitet på trenerne. Dette gjelder både kretsene, toppklubbene og NFF sentralt. Vi må styrke kvaliteten på dem som er trenere, både gjennom utdannede foreldre og at vi har kompetente trenere i barnefotballen. Jeg mener også at en form for selektering bør finne sted, selv om det også i barnefotballen er umulig å se hvem som blir gode når de er 18 år. Gode fotballspillere stimulerer hverandre uansett alder. Det er derfor gode fotballspillere spiller sammen. Der er vi ikke i barnefotballen, alle skal spille like mye. Vi må dyrke dem mer. Vi vil treffe på mange og bomme på noen. I dag treffer vi på noen og bommer på mange. - I blant annet Nederland trenes spillere i 10-12-årsalderen av tidligere toppspillere. Kunne det vært noe for norsk fotball?

— Da må man oppgradere statusen på barne- og ungdomstrenere. Det kan være veien å gå. Men så må man også tåle at det blir stilt krav til barna. Vi er så akterutseilt som det er mulig å bli. I for eksempel turn, der trenes det tre timer om dagen, der er det harde krav når det gjelder treningstid og treningskvalitet. Men i fotballen er det ikke lov å trene!

— Hvor mye bør en 8-9-åring trene?

— Barn blir stimulert av gode trenere. Men de trenger ikke mange organiserte treninger i uken. Det handler om å gi dem kunnskap og stimuli, som de tar med seg til løkka. Det må utvikles en ferdighetsmal for hva en 6-åring, en 7-åring, og en 8-åring, må gjennom for å ha verktøykassa full når han er 12 år.

Har det for godt

— Hvordan ble du stimulert?

— Jeg har i stor grad vært selvdreven gjennom hele mitt liv. Jeg hadde ikke fantastiske trenere da jeg var i barnefotballen. Men jeg hadde heller ikke dataspill, jeg var heller i skogen, jeg var mye på ski, jeg spilte mye fotball, jeg var mye i fysisk aktivitet. Jeg ble stimulert til mye fysisk aktivitet, jeg lærte meg å beherske kroppen og bli sterk.

— Har vi det for godt i Norge?

— Det er umulig å svare nei på. Hvis du ser hvor det skapes gode fotballspillere i andre land, der er det ingenting som forstyrrer dem i forhold til å leke med ball. De har ikke noe sikkerhetsnett som fanger dem opp. Men her i Norge har vi et voldsomt sikkerhetsnett, nesten uansett hvor god eller dårlig du er blir du fanget opp. Vi har en tendens til å være redde for å skape tapere. Men vi skaper jo ikke så mange tapere, fordi vi har sikkerhetsnettet. Skal du bli toppidrettsutøver må du forsake noen ting. Det er ikke mange villige til i det norske samfunnet. De vil ha alt. Men da er du sjanseløs på å bli en god fotballspiller. For evnen til forsakelse er ikke veldig utbredt.

— Men din generasjon forsaket mye mer i oppveksten?- Den gangen var det ikke så mye å forsake. Ja, det var venner og fester. Men vi hadde ikke mobiltelefoner, vi hadde ikke Facebook, det var knapt TV-spill, og vi hadde bare én TV-kanal. Det gjorde det mye enklere å komme seg ut. Jeg og mange i min generasjon hadde ikke russetid. Vi hadde ikke et veldig sosialt liv. Det var fotball og skole som gjaldt. Der og da følte vi kanskje at vi ofret noe. Men i ettertid er vi glade – fordi vi fikk så mye igjen.

Suksess i første divisjon

— Noe helt annet. Sandefjord ligger an til opprykk i ditt første år som trener. Hvilke grep har du tatt?

— Vi har innført en ny spillestil, med 3-5-2. Det er det tydeligste grepet. Jeg har en veldig nysgjerrig spillergruppe, som syntes det var veldig spennende. Vi har endret litt på mentalitet og forutsetninger for å utvikle oss og prestere.

— Nå ligger det an til opprykk?

— Vi ligger bra an. Vi har ikke fokus på resultater, men på prestasjon og utvikling. Så lar vi pratet om opprykk ligge. Jeg mener det er energitappende å ha fokus på den. Jeg har omtrent gitt forbud mot å snakke om den.

— Er det ikke bare sprøyt når fotballtrenere sier at de ikke ser på tabellen?

— Alle ser på tabellen. Men det er forskjellige måter å se den på. For meg gir den mye energi. Den er inspirerende, jeg bruker tabellen til å motivere meg selv. Det tror jeg spillerne mine gjør også.

— Hvordan går det mot England og Italia?

— Igjen, jeg er mer opptatt av om de har utviklet seg. Jeg forventer ikke så mye resultatmessig. Det viktigste for norsk fotball og Høgmo nå er at får et tydelig bilde av hva vi trenger for å få jevn fremgang.