Det var på idrettstinget i 2003 at Norge ble foregangsland ved å forby høydehus. Forslaget ble fremmet av Kjell Dahle på vegne av Sør-Trøndelag idrettskrets og vedtatt med knapt flertall. Siden har Italia fulgt opp og WADA (det internasjonale dopingbyrået) har luktet på et forbud.

I dag viser det seg at det trønderske forslaget fra 2003 var svært fremsynt da det også omfattet bruk av oksygenmasker og lignende innretninger for å oppnå konkurransefordeler. I forbindelse med OL i Sotsji ble det avslørt at russerne inhalerte gasser for å øke prestasjonsnivået. Dette utløste straks et forbud mot slike hjelpemidler fra WADA. De lå bare 11 år etter Norge.

Idretter som skiskyting, svømming og friidrett ønsker å oppheve forbudet. Det er verdt å merke seg at en utholdenhetsidrett som langrenn ikke ønsker seg høydehus.

Ole Einar Bjørndalen har vært den tydeligste talsmannen. Man kan ha forståelse for at den enkelte utøveren vil ha samme tilbud som konkurrenter i andre land. Idrettsutøvere ifører seg skylapper for å nå sine mål. Det er idrettsledernes ansvar å løfte blikket og se saker i større perspektiv. Bytter man tunnelsyn med vidsyn blir gjerne bildet litt annerledes.

Idrettsmedisinsk råd er sammensatt av svært kompetente mennesker, og de er ikke i tvil om at det er riktig å stå ved forbudet. Det avgjørende er om høydehus er i overensstemmelse med NIFs verdigrunnlag. Svaret er nei.

Høydehus er passiv bruk av tekniske hjelpemidler for å øke prestasjonsnivået. Det har egentlig ingenting med trening og idrettslig utøvelse å gjøre.

Idretten har all grunn til å frykte en utvikling der høydehustelt og oksygenmasker blir vanlig. Idrettsutøvere innpakket i teknisk utstyr er dårlige bilder, for ikke å si forbilder, å tilby barn og unge. I dagens idrett er utstyrspresset allerede et stort problem.

Norge er annerledeslandet, men spørsmålet er om vi henger etter eller ligger foran? Det er verdt å merke seg at IOC er på linje med Norge og har lagt ned forbud mot høydehus og høydetelt i deltakerlandsbyene.

WADA vurderte høydehusforbud i 2006. De fant at metoden oppfyller de fleste krav for å bli forbudt. Den er prestasjonsfremmende, den er i strid med «the spirit of sport» (idrettens ånd) og ved uhell med teknologien kan den være helseskadelig. Etter en lang runde med høringer, valgte WADA likevel ikke å forby høydehus.

Å gå i høydehus er det samme som å gå inn i den etiske gråsonen der man står fare for å trå feil i forhold til doping. Noe av det norsk idrett kan være stolt av er holdningene og verdigrunnlaget. Siden sist saken var behandlet har vi fått en toppidrettssjef som også er motstander av høydehus til tross for at han har sin trenerbakgrunn i utholdenhetsidretten roing.

Norsk idrett har vel aldri vunnet flere medaljer enn etter at man innførte forbudet mot høydehus, men de er ikke det viktigste argumentet. Fremfor alt handler det om å bevare det verdifulle ved idretten, det som kalles idrettens ånd og handler om etikk, fair play og ærlighet.