Vi kan på mange måter si at koronasmitten i det norske langrennslaget var en varslet katastrofe. Arild Monsen, sprinttreneren som var den første i den norske troppen som ble offer for viruset, uttrykte for en liten måned siden at han var ukomfortabel.
Tidlig i januar sa Monsen at han ikke hadde tatt stilling til å om OL burde utsettes eller ikke.
Bekreftet: OL ryker for Kalvå
Sjefen hans, Espen Bjervig, var mer klar i sin sak. Også han uttrykte bekymring, men var tydelig på at det var for sent å avlyse.
– Den beslutningen ble tatt for lenge siden. Nå føler jeg at vi bare må kjøre løpet. Det gikk tålig greit i Tokyo (sommer-OL). Vi får krysse fingrene for at det går bra i Kina, sa han til Nettavisen på tampen av Tour de Ski.
Vi skulle tro han visste hva han snakket om, at han hadde satt seg grundig inn i situasjonen og risikobildet. Bjervig er, i tillegg til å være sjef for norsk langrenn, representant i verdenscupkomiteen i langrenn i det internasjonale skiforbundet (FIS).
Mye tyder også på at Bjervig hadde rett. Tidlig i januar var det nok for sent å utsette vinter-OL i Beijing, som åpner kommende fredag.
Eva (17) var usikker på om hun skulle fortelle sin historie. Responsen overrasket
Men så kom koronaen til Hotel Steger-Dellai i Seiser Alm, selve paradiset på jord for en skiløper.
Himmel ble raskt til helvete, for løpere og ledere. Det syntes godt på sjefen sjøl, da han stilte opp på digitalt pressetreff i forrige uke etter at Simen Hegstad Krüger hadde testet positivt.
– Dette er ikke så veldig gøy lenger, dette her, sa Bjervig på en så nedtrykt måte at det var til å miste motet av.
Han ga nok en korrekt beskrivelse. Det har vært arbeidsomt, det har sikkert vært utmattende og svært utfordrende. Godt mulig har det også føltes urettferdig at flere norske løpere, tross stort fokus på smittevern, fikk påvist koronasmitte under samlingen rett før OL.
Det aller verste marerittet
Men samtidig:
Det var Bjervigs oppgave å sørge for at laget hans kom best mulig ut av situasjonen de tross alt hadde havnet i. Deriblant å sørge for at optimismen og fremtidshåpet ble opprettholdt.
I kriser, i en tid som for mange er fryktelig trist og hvor alt er usikkert, er det desto mer viktig at lederne står fjellstøtt.
Det har ikke Bjervig gjort.
Etter smittetilfellene i kvinnetroppen fikk han samme spørsmål som under Tour de Ski, om OL burde utsettes. Da inneholdt ikke argumentrekken at beslutningen ble tatt for lenge siden og at han følte løpet måtte kjøres:
– Hvis man bruker etterpåklokskap og hvordan verden har utviklet seg de siste månedene, så synes jeg personlig at det hadde vært den riktige tingen å gjøre. Det er litt bingo hvem som kommer til start om dagen, sa Norges langrennsleder.
Omtrent like bingo som Bjervigs svar på store spørsmål i internasjonal idrett.
Klæbo er tilbake i Norge
For på litt over tre uker hadde han snudd tvert om, og tydeligvis måtte det koronasmitte midt inn i den norske leiren for at han skulle makte å sette seg inn i problematikken.
Bjervigs ulike svar, i et så stort og sentralt spørsmål, tyder på at han ikke evner å se lenger enn sin egen nesetipp.
Det er lite tillitvekkende.
Særlig når vi tenker på at Bjervig også er Norges representant i verdenscupkomiteen i FIS. Der bør en av oppgavene være å sørge for at internasjonalt langrenn får en best mulig posisjon i fremtiden.
Evnen til å se andre nasjoner, andre behov og problemstillinger du selv ikke føler tett på kroppen, bør være på plass for å ta gode vurderinger.
Det bør i hvert fall ikke være slik at det som gagner oss selv, mektige Norge, akkurat nå, i dag og i morgen, skal være førende for strategien som legges i lang tid fremover.
Bjervigs svar under norsk langrenns siste krise gir dessverre grunn til å stille spørsmålet om det er slik.