BLOGG: I1973 var Ajax verdens beste klubb, og Johan Cruyff verdens beste spiller. Da han forsvant til Barcelona måtte han erstattes. De kunne hente hvem som helst. De valgte seg en ung ving som spilte på nivåtre i Norge.

Noen få ganger gjennom historien dukker det opp en spiller som er så overlegent mye bedre enn alle andre at det føres urettferdig at de deler arena. En slik spiller var Tom Lund.

Han vant junior-NM som guttespiller med klubben han tilhørte. Han spilte samme klubb nærmest på egen hånd opp til øverste divisjon. Han vant serien to ganger og cupen tre ganger med sin elskede Lillestrøm SK. Den kjærligheten ble mer enn gjengjeldt fra supporterne.

De viktigste ingrediensene for at du skal oppnå helte-status i en klubb er enkle. Det er en stor fordel om du er lokal. Det er en forutsetning at du er trofast. Og det er avgjørende at du er god.

Tommy var så lokal som det gikk an. Han var av det ekstremt trofaste slaget. Og: Han var så god at det knapt er mulig å beskrive enkelte prestasjoner.

Det var nesten umulig å stoppe ham. Alle var selvsagt fullstendig klar over hans styrker. Alle satte sine beste forsvarere mot han. Ingen lyktes. Der du trodde at du hadde kontroll , der kom alltid Tommy foran med et lite avgjørende touch på ballen før han forsvant utenfor syns-og rekkevidde for en frustrert forsvarer. Han driblet gjerne to eller tre av gangen i en klynge der motstandere kjempet om å bli den første til å sparke han ned. Ingen utfordring var for stor. Han koste seg hver gang en midtstopper eller back kom i full fart eller lav høyde med intensjon om å overta ballen. Et halvt sekund senere lå gjerne samme motstander hjelpeløs på gresset, mens Tommy og ballenvar et annet sted.

Under Joe Hooley ble han dødballspesialisten i tillegg. Det var like greit.

Han hadde en presisjonn i tilslaget som gjorde at han nærmest før han slo corneren kunne bestemme seg for hvilken side av midtskillen til Frank Grønlund eller en av de andre kjempene LSK hadde stablet foran mål han skulle treffe. Han traff. Hver gang. LSK scoret 50 mål på dødball da de tok "the double" i 77, alle fra Tommys fot.

Den kanskje beste enkeltprestasjonen hans gjorde han i en kamp borte mot Mjøndalen. Der scoret han et mål etter å ha driblet "halve Buskerud" mens ballen befant seg to millimeter unna dødlinja. Det var uvirkelig.

Han ble også en markant spiller på landslaget. Englands manager Ron Greenwood mente blant annet at Tom Lund var norsk fotballs Messias etter den legendariske seieren på Ullevaal.

Men det var klubbspiller han var. Og klubbtrener han skulle bli. Han var blant annet trener for laget som vant cupen i 85, og blir beskrevet av flere av spillerne på det laget som den de har lært desidert mest av.

Han forsvant aldri — verken til Ajax eller andre. Det manglet aldri tilbud. Men han manglet selv lyst. Han hadde det for godt i klubben og stedet han elsket over alle andre.

Slik skapes et ikon. Det er dette ikonet som fikk en statue utenfor Åråsen. Det er derfor reaksjonene er så sterke som de har blitt når den statuen blir skjendet.

Han fortjener å få stå der uten annet enn beundring til evig tid.