– Det blir fire nye år med blodslit. Jeg er med frem mot London i 2012. Jeg er villig til å ofre alt som ofres må for å ta en medalje om fire år.
Det sa Stig-André Berge for 13 år siden i en brytehall i Kina. På fire minutter var en drøm knust. En drøm om OL-medalje.
Lite visste han da om at han måtte ofre alt i åtte år til før den OL-medaljen skulle komme. Lite visste han da om at han skulle forsøke å få motstanderens hode i klemme for aller siste gang 13 år etterpå i et VM på sin egen hjemmebane.
Men lørdag ettermiddag klokken 13.00 ganske nøyaktig var det slutt. Hans overmann i åttendedelsfinalen, ukraineren Lenur Temirov, var ute av kampen om finale. Det betydde også at alle muligheter til rekvalifisering og flere kamper i en 20 år lang karriere var over.
– Én ting er i hvert fall sikkert. Mandag skal jeg ikke trene, sa han til journalistene i Jordal Amfi etterpå.
Han smilte, men det var mange ganger tungt for 38-åringen å innse at det hele var over. Den berømte klumpen i halsen var stadig nærværende.
– Dette har vært livet mitt i 20 år. Og nå skal jeg ikke gjøre dette igjen. Det er rart. Men samtidig er det så deilig å kunne gjøre det på hjemmebane og deilig å gjøre det med det landslaget vi har.
Tilbake til Beijing
Men tilbake til Beijing. Det var mitt første møte med bryting som reporter. Utsendt til Beijing. På brytematten en 25 år gammel mann fra Rødtvet med ambisjoner. Jeg kom heseblesende til området hvor journalister snakker med utøvere. Det oste svette og skuffelse. Mest svette av journalisten. Hos Berge oste det mest en innbitthet, optimisme og pågangsmot. Dette var langt fra slutten. Bare begynnelsen.
Det er nettopp dette pågangsmotet som har holdt ham gående i 20 år på brytematten. Aldri hvilende, alltid klar til å ta i til det svartner og smaken i kjeften er en blanding av blod og oppkast.
Det ble et nytt OL fire år senere. Han røk ut i åttendedelsfinalen. Han reiste hjem. Han sa omtrent det samme som etter tapet i Beijing-OL.
– Det blir fire nye år med blodslit.
Endelig
Han kom til Rio med samme innstilling. Nå skulle det skje. Da røk han ut i kvartfinalen, men fikk en bronsesjanse da hans overmann gikk til finalen. Denne gangen lykkes det.
Ett mål var nådd. Men det ble likevel fire nye år med blodslit. Han satset mot Tokyo. Som 37-åring skulle han delta i sitt siste stevne. Og så skulle han legge opp. Men korona kom, OL ble utsatt. Han bestemte seg for å utvide det til fem år med blodslit nå.
Men trening og koronaregler fungerte ikke optimalt. Han klarte ikke å kvalifisere seg. En siste runde med hodet i klemme, kast og løft og tøffe tak gjensto da. VM på hjemmebane i Oslo.
Men nå er det slutt. Slutt på det uendelige blodslitet. Slutt på de lange periodene borte fra familien. Slutt på å sette seg hårete mål om OL- og VM-medaljer.
– Det er selvfølgelig vanskelig å legge opp. Du skulle jo ønske at du kunne levere medaljer jevnt og trutt. Det ble da fem. Men. Det ble aldri gull, sier han med vemod i stemmen.
Farvel til publikum
På den blå brytematten med den gule ringen inne i staselige nye Jordal Amfi sto han og tok imot hyllesten fra brytepublikum. Med sønnen Nicklas på armen sto han med lyskasterne på seg. Familien var der, de som har gjort det mulig for ham var der, og en alltid idrettsinteressert kong Harald var til stede.
– Det var sprøtt. Jeg hadde jo planlagt det en stund. Det var litt godt, litt vondt. Jeg har ikke vært favoritt til å ta medalje, og jeg har gjort alt for å ta medaljen. Det utrolig mange som fortjener en takk i dag.
Nå er han klar for trenerjobb. Neste gang er det kanskje han som sitter på en stol ved siden av bryteringen og roper koleriske beskjeder til sine elever.
Trenergjerning
Bryting skal fortsatt være sentralt i livet hans. Han skal jobbe med de beste på landslaget sammen med Fritz Aanes. – Jeg må trene og holde meg i form ettersom jeg skal være trener for utøvere. Ifølge Fritz’ planer så skal jeg være sparringpartner også.
I fremtiden skal han jobbe unge og lovende brytere som har fremtid. Det innser han at han selv ikke har lenger. Ikke som bryter.
– Jeg skal være med og hjelpe dem til å oppnå sine mål og drømmer. Men det er ikke mine private mål og drømmer lenger.