Sigrid har stått timesvis på sleden. De siste kilometerne på Yukon-elven må føles endeløse. Jeg har sittet hele morgenen på ved elven og ventet, speidet ut over isen etter en hodelykt. Og da jeg tror hun nærmer seg, viser det seg å være et annet hundespann som har kjørt forbi henne i løypa. Før det var det to italienere på sykkel – det er flere måter å kjøre Iditarod på. Så vi venter litt til. Dette er en tilskuersport for de tålmodige.
Les alt om Iditarod her
Og endelig – hun kommer, selvsagt, selv om minuttene til tider virker usannsynlig lange. Sigrid føler at det går tregt, at snøforholdene er tunge og at været er for varmt. Hun er ikke alene om å mene det. Men hun har på ingen måte mistet motet - hun smiler og har det bra. Og nå er hun på sjekkpunkt og kan benytte noen timer til å pleie hundene - kanskje blir det noen sekunder til egenpleie også. Men jeg tviler vel egentlig på sistnevnte – hun er som alltid først og fremst opptatt av de firbente lagkameratene.
Jeg kom hit kvelden før, og fant raskt ut at i denne lille landsbyen med omlag 230 innbyggere – hvorav de fleste er Athabaskan indianere - er det flere som kjenner meg igjen. Jeg var her under Iditarod i fjor, og det er nok ikke ofte de har norske jenter på besøk. I alle fall ikke mange som kjører Iditarod. «Hvor er Sigrid?», spør de. «Er hun ok? Går det bra?».
Gjenkjennelsen er en hyggelig overraskelse – i sledehundsportens hjemland er det mange hundekjørere og flere av disse har status som store sportsstjerner. Her er hundekjøring på elitenivå en viktig og stor arena, og mange hundekjørere har fans over hele delstaten.
Sigrid er verken amerikaner eller har stor kennel. Men da hun kom til sjekkpunktet i denne landsbyen under fjorårets Iditarod med to store blåveiser på hver side av en brukket nese, gjorde hun inntrykk på de mange i landsbyen. «Da jeg hørte om henne, kom jeg løpende ut av huset», sier en eldre kvinne. «Hun så jo helt forferdelig ut, og jeg syntes så synd på henne». Det var her Sigrid ble syk også, og kastet opp gatelangs. Men det er det ikke noen som husker så mye av.
- Jeg tenkte på det på veien inn, sier Sigrid.
- Hva om de husker meg som hun derre som spøy overalt!.
Men ingen husker det i dag. De er bare imponerte over den smilende jenta fra Norge, som i fjor kom seg tilbake på sleden og ut i løypa til tross for at hun hadde gått på et par smell. Og det kan kanskje gi inspirasjon til andre her ute, hvor hverdagen til tider kan bli noe tøff.
Sjekkpunkt for sjekkpunkt
function center(width,height,cx,cy){ var x=(cx==0)?0:(cx==1)?parseInt((screen.width-width-10)/2):screen.width-width-10; var y=(cy==0)?0:(cy==1)?parseInt((screen.height-height-56)/2):screen.height-height-56; return (",top="+y+",left="+x);}function openwindow(url){ window.open(url,"Iditarod","toolbar=no,location=no,directories=no,status=no,menubar=no,scrollbars=no,resizable=no,width=625,height=500,top=200,left=200"); }
Når Sigrid etter noen få timer på sjekkpunkt gjør seg klar til å fortsette i løpet mot kysten, kommer flere av kvinnene i landsbyen ut fra de små, enkle boligene som er så fjernt fra den norske husmordrømmen som mulig. «Jeg liker henne, hun er både pen og tøff!», sier en eldre dame. Så stemmer de sammen i kor og roper: «Good Luck, Sigrid! You go, girl!»
Trude Liverød Paulsson er pressekontakt og «altmuligdame» for Team Ekran.