Det er tidlig morgen når Sigrid kommer inn til sjekkpunktet i kystlandsbyen White Mountain.
- Det var langt hit, og det går så tregt!, sier Sigrid.
Sannheten er at hun har kjørt denne etappen ganske raskt. Men det har nok vært en ensom opplevelse, i en kald vinternatt.
Hundene har det fint. Islay er blid igjen etter at tåen ble reparert.
- Hvordan går det med Kjetil?, spør Sigrid.
Kjetil har kjørt ut fra sjekkpunktet noen timer tidligere, og er med i kampen om topp-10 plasseringene.
- Koss ligg æ an, da?, spør hun.
Med en foreløpig plassering som nr. 26, ser jeg at hun ikke er helt fornøyd.
- Æ trudd æ sku´ klar å kjør ber enn i fjor, sier Sigrid.
Men samtidig så vet hun at forholdene i år gjorde mye for å endre løpet og løypene. Nå vil hun se om det er noen hun kan gjøre med de som ligger foran i sporet. Konkurranseinstinktet er det ingen ting å si på.
Sigrid må ta en obligatorisk 8 timers hvile på White Mountain. Og når hundene spiser og sover, passer hun på å sjekke oppdaterte resultater før hun selv tar noen minutter i soveposen. Hun lurer på hvor langt det er til Nome og målstreken. Svaret er at hun må regne rundt 10 timer på sleden før hun er fremme.
- E de SÅÅÅ langt? Da får vi sjå om vi kan sett opp farta, ja!, sier hun.
Hundeløpet som reddet liv
Iditarod-feberen har inntatt den gamle gullgraverbyen Nome som er løpets mål på Alaskas vestkyst. Familier gir opp privatlivets fred, og stiller sine hjem til disposisjon for deltakere og tilreisende. Det er folkefest en hel uke til ende.
Det var i Nome at det brøt ut difteri vinteren 1925. Barna i det lille samfunnet ble rammet hardt, og det var frykt for at man sto foran en epidemi. For å få fraktet det nødvendige anti-serumet fra Fairbanks til Nome, ble det iverksatt et stafettløp med hundespann langs postruten til kysten. 20 hundekjørere var i beredskap til å frakte den verdifulle medisinen så raskt som mulig gjennom det nådeløse landskapet til neste postkontor hvor et nytt hundespann sto klart til å frakte det videre.
To nordmenn var med i ”det store nådeløpet” (thegreat race of mercy): Leonhard Seppala som lenge hadde utmerket seg som en svært dyktig hundekjører i Nome, og Gunnar Kaasen. Seppala ble den store helten fordi han med lederhunden Togo, krysset isen over Norton-stredet og kjørte over 400 kilometer i strekk for å få frem den verdifulle lasten i tide. Kaasen og lederhunden Balto fikk kjendisstatus da de etter siste etappe overleverte anti-serumet til legen i Nome.
Iditarod Trail Sled Dog Race ble startet til minne og ære for denne heltedåden. Og Sigrid kjenner historien godt.
- Det føles flott å kjøre i løypa etter de som virkelig betydde noe den gangen, sier hun.
Og til Nome skal hun. Med 9 hunder igjen i spannet legger en opplagt Sigrid ut på de siste milene mot mål. Hun kjører forbi to andre spann i løypa, og kommer inn til mål kl. 02.15 lokal tid. På målstreken står pappa Jon Arne og onkel Lidvar, Kjetil Backen og en hel gjeng supportere. Sirenen fra brannstasjonen uler (slik den gjør for å varsle at det er hundespann på vei til målgang), og pappa roper «Heia Sikka!». Fra høytaleren annonseres ankomsten: «From Norway –bibnumber 24: Sigrid Ekran!». Og så er hun fremme.
Sigrid og hundene har vært ute i Alaskas villmark i 10 dager, 11 timer, 15 minutter og 20 sekunder. Media er rett på henne og tar mot den blide jenta fra nord.
«Hvordan føles det å komme i mål?», lyder spørsmålet fra TV. «Fint», sier Sigrid sjenert. «Men det er jo litt trist at det hele er over.» «Over?», sier journalisten. «Du er jo Sigrid Ekran fra Norge! Du har nettopp gjennomført ditt andre Iditarod! Du er en inspirerende hundekjører. Du har hele verden foran deg. Det er nå det begynner, Sigrid!».
Trude Liverød Paulsson er pressekontakt og «alt mulig-dame» for Team Ekran.
