Tobias Mikkelsen og Ole Kristian Selnæs skapte den ekstra susen med sin genistrek av et 2–1 mål. For første gang siden 2010 var det fullsatt, og laget svarte med målfest og god underholdning.
Sandefjord hang med til Ole Selnæs skiftet gir fra middels til verdensklasse og Tobias Mikkelsen fikk betalt for å ta sjansen på å starte i bakrom. Slike øyeblikk av genial samhandling og perfekt utførelse finnes det ikke mange av i norsk fotball. Det er den type strøkne utførelser ekspertene sitter og analyserer i pausen av mesterligakampene. Nå kunne man si; «Så du den silkepasningen!» til sidemannen på Lerkendal.
Les også: RBK orker mest av alle
Etterpå hang Sandefjord i tauene. Ole Kristian Selnæs strøkne, tempererte og ytterst presise pasning markerte også et temposkifte i kampen. Straks Rosenborg skrur på turboen, er det ingen norske lag som henger med. Vi ser det gang på gang. I vanlig marsjfart var det lite som skilte mot Start, Haugesund, Viking eller Sandefjord for den saks skyld, men når de samtidige bevegelsene mikses med balltempo, blir det klasseforskjell og målene renner inn.
Når vi er vitne til denne linken mellom sentral midtbane og kantspiller, kan vi ikke unngå sammenligningen med Sverre Brandhaug og Mini. Brandhaug hadde den samme silkefoten og Mini var minst like djerv til å tyvstarte. To mann og en tanke.
Selnæs har en litt verre jobb fordi v-en på midten er snudd siden Brandhaugs dager og veien frem til spissen er blitt lengre, men effekten av en kant som tyvstarter i håp om å få en perfekt serve i bakrommet er like drepende effektiv. Samtidig som den gir en ekstra dimensjon i angrepsspillet.
Med en Pål Andre Helland som foretrekker å utfordre med ballen i beina på motsatt kant, har Rosenborg en lykkelig miks av angrepsvåpen. Det er slikt som forleder selv sindige tribuneslitere til å begynne å snakke om gull tidlig i mai.
Det er da vi skal huske at noen av forutsetningene er de samme som før seriestart. RBKs stall er sårbar og den svakheten kan bli avslørt hvis drømmen og Europa og cupfinale går i oppfyllelse.
Les også: Slik skal RBK-stilen bli enda tydeligere
Samtidig skal undertegnede innrømme at det er krevende å være nøktern og analyserende, når vi ser hvordan Kåre Ingebrigtsen har gitt Ole Selnæs enda en dimensjon, for ikke å snakke om Fredrik Midtsjøs forvandling.
Men størst er forvandlingen hos Tobias Mikkelsen, en spiller som er som skapt for RBKs 4-3-3, men som slet med å få det ut. Han var omdiskutert for ikke å si utskjelt. Nå står antihelten med seks mål og de kritiske røstene er blitt entusiastiske fans.
Laget er fortsatt såpass umodent at det entret banen i litt overivrig modus. Indreløperne rykket for tidlig frem med to skadelige effekter. Laget mistet pasningsalternativer på midten og indreløperne var feilvendt når ballen kom.
Selv om alle kjenner sine oppgaver, er det vrient å få alle tannhjulene til å virke samtidig. Hittil holder det i massevis med en god halvtime her og tre kvarter der. Det lover egentlig veldig bra.
La oss ta en pust i bakken og se oss litt tilbake. Rosenborg har kjørt over Aalesund, Haugesund, Viking, Lillestrøm og Sandefjord. De var hakket bedre enn Odd og spilte jevnt med Strømsgodset. Mjøndalen-flausen er ferdig diskutert. Fasit etter nær en tredjedel av kampene er tabelltopp med god avstand ned til de antatt sterkeste motstanderne.
Det er nå vi ikke skal falle for fristelsen å utrope seriemesteren, selv om vi har fått fristelsen servert på sølvfat. La oss se an kampene mot Stabæk – uten Ole Selnæs – og Molde før vi tar den gullpraten. Mellom dem ligger bortekampen mot Vålerenga. Da vet vi litt mer.
