Elverum stiller også håndballen og norsk idrett i et dårlig lys. Er vi i ferd med å utvikle kulturer som bryter med moral og etikk? Det blir interessant å se hvor håndballforbundet velger å trekke grensen, for dette er ikke bare unfair, det grenser mot kampfiksing. Elverum bryter med de verdiene idretten ønsker å stå for, som vi ønsker å lære barn og unge, samt de verdiene som gjør det interessant å sponse idrett.
Det skal Elverum-trener Michael Apelgren ha, han innrømmer ærlig at han bevisst sørget for at fire spillere fikk rødt kort. Men unnskyldningen holder ikke. Apelgren angriper regelverket og mener at alle kort skulle vært slettet før sluttspillet. Hvis Apelgren skal være trener på øverste nivå må han forstå at et felles regelverk er til for å etterleves, enten han liker det eller ikke. Kampen for å endre reglene foregår på håndballtinget og ikke på parketten. Nå påvirker han en tredjepart i det som for noen er sesongens viktigste serierunde.
Sagosen om viljeutvisningene: - Setter norsk håndball i dårlig lys
Hakket verre var eksemplet i Peter Wessel Cup der Drøbak/Frogn ble sterkt mistenkt for å tape med vilje for å få svakere motstand og bedre tidspunkt i neste runde. Her handlet det om 16-åringer som trolig ble innviet i juks og fanteri. Treneren for Drøbak/Frogn er for øvrig en profilert landslagsspiller.
Akkurat nå står håndballen i et grelt lys, ikke minst fordi den profilerte danske treneren Jan Pytlick forsøkte å påvirke sine spillere til ikke å bli gravide. Det illustrerer idrettens kynisme at kampen om poeng i serien skal gå foran drømmen om å få barn.
Seriemesteren pådro seg fire røde kort med vilje. Det får motstanderne til å reagere.
Nettsøket «gult kort med vilje» gir meg over én million treff. Her dukker det opp kjente navn som Lionel Messi, Gerard Piquet, Cristian Ronaldo Bastian Schweinsteiger, Steffen Iversen, Luis Figo, Andrés Iniesta og mange, mange fler. Så godt som alle bedyrer sin uskyld. Et kuriøst unntak er Raymond Kvisvik som innrømmer at han pådro seg gult for å få fri til å gå på konsert med Postgirobygget. De andre er mistenkt for å ha pådratt seg gult kort i vinnings hensikt, for eksempel for å sone ferdig før starten på et sluttspill.
Idretten er full av juks og sleipe regelbrudd. Når seriefotballen ruller i gang, får vi se utallige forsøk på å filme seg til frispark, straffespark eller påføre motstander utvisning. I kampens hete nekter man seg ingen ting for å komme seirende ut. Når heltene jukser, så brer det seg nedover i årsklassene. Ikke vanskelig å skjønne at barn mener de kan gjøre som forbildene.
Forbundet krever svar fra Elverum etter søndagens absurde kamp
Skulle ikke idretten være en arena for fair play, gode verdier der ærlighet er et helt sentralt begrep? Trenere får opplæring i verdibasert ledelse, men begår etiske og moralske overtramp bare gevinsten er høy nok. Spillere med «fair play»-logo på drakten, glemmer innholdet når det passer dem.
Den dagen idretten ikke lenger har noen troverdighet, har den heller ingen berettigelse. Da eksisterer den bare på underholdningsverdien, slik vi ser i deler av amerikansk idrett. Noe av det er bare teater, i andre idretter har man gått langt i å akseptere bruk av dopingmidler for å tåle de ekstreme belastningene.
IOC har skjønt dette med troverdighet og slo knallhardt ned på badmintonspillerne som ikke ville vinne under OL i London. Fire lag spilte parodiske kamper der de forsøkte å tape for å få lettere vei til finalen. Alle ble kastet ut av turneringen. De to indonesiske lagene fikk i tillegg to års utestengelse av sitt eget forbund. Det er å sidestille overtredelsen med doping.