Melina Meyer Magulas har konkurrert i verdenscupen for Hellas, og jobber som doktorgradsstipendiat i fysisk aktivitet ved Norges idrettshøgskole.
Kvinnehelse i idretten: VG fulgte Amalie Iuel gjennom graviditeten
Både i sitt første og andre svangerskap var Magulas opptatt av å trene godt, men det har alltid ligget en bekymring i bakhodet:
– Jeg har lurt på om jeg tar for hardt i, eller om jeg ligger på riktig intensitet. Det finnes jo ikke så mye kunnskap om dette, sier Magulas til VG.
Magulas merket også mangelen på kunnskap fra mannen sin, Eirik Myhr Nossum, som er landslagstrener for distanseherrene i langrenn.
– Jeg skal ikke stikke under stol at, selv om han er en rutinert trener, så fikk jeg ikke lov til å gå på rulleski alene som høygravid. Jeg måtte ha følgebil på alle økter, sier hun og ler.
– Jeg gikk bare i motbakke, så det var ikke snakk om å tryne, eller noe slikt. Selv om han egentlig tenkte at han skulle være kul på det, så var han litt nervøs likevel, sier hun.
Nossum mener selv at han er god i følgebil:
– Det var greit å ha med noen med drikke, for drikkebeltet gikk jo ikke rundt, sier han til VG og fortsetter:
– Jeg var ikke så bekymret egentlig, hun kan jo gå på rulleski. Men hun var jo flere dager på overtid, så det var jo greit ikke å være så langt unna.
Denne gangen vet Magulas at treningen hun gjorde, ikke skapte problemer for barnet.
Hun har deltatt i et nyoppstartet forskningsprosjekt som undersøker hvordan toppidrettsutøvere og aktive kvinner kan trene i et svangerskap.
Etter at Magulas hadde løpt intensivt i fem minutter på tredemøllen, fikk hun beskjed om at både mor og barn hadde en økning i puls. Det var positivt. I pausene normaliserte pulsen seg hos begge.
– Det var veldig fint å få bekreftet at alt var bra med babyen, selv om jeg pustet og peste. Og det var heller ikke noe ulempe at mannen min fikk den informasjonen, sier Magulas.
Hun mener at mer informasjon kan endre tanken om at gravide må være så forsiktige.
– Det kan være irriterende å høre. Men ingen vet jo hva som egentlig skjer i magen. Jeg forstår bekymringen, men vi som er aktive trenger å få være det, sier hun.
Formålet er å danne et større kunnskapsgrunnlag om hvordan aktive kvinner kan trene under graviditet.
Dagens retningslinjer sier at moderat trening for gravide er trygt, og gir anbefalingen om 150 minutter trening i uken.
Det passer dårlig for idrettsutøvere som er vant til å trene opp mot 16 timer i uken eller mer.
– Per nå har vi ingen gode retningslinjer direkte mot idrettsutøvere. Det er på en måte problemet. Det blir mye prøving og feiling. Man kjenner på egen kropp, og det ønsker vi å gjøre noe med. Vi vil ha mer data for å faktisk ha noen retningslinjer for hvor hardt man kan trene, sier doktorgradsstipendiat Emilie Mass Dalhaug til VG.
Hekkeløper Amalie Iuel hadde også mange spørsmål da hun ble gravid. Sammen med sitt medisinske team fikk de oppgaven å finne ut hvordan hun kunne trene.
I motsetning til Melina Magulas som gikk på skitur to uker etter fødsel, hadde Amalie Iuel en litt annerledes opplevelse av trening i svangerskapet.
Allerede i uke 14 pådro hun seg bekkenløsning, og fikk lyskebrokk i starten av tredje trimester. Det gjorde også til at Iuel ikke kunne delta i Dalhaugs forskningsprosjekt.
– Jeg skulle ønske jeg trente litt mindre eksplosivt enn jeg gjorde og holdt litt mer igjen, sier Iuel om plagene som oppsto.
Iuel skulle ønske at hun hadde en fasit.
– Men det som fungerer for noen, trenger ikke nødvendigvis å fungere for andre. Det ideelle hadde jo vært om jeg fant noen som drev med 400 meter hekk, ble gravid, tok keisersnitt og kom tilbake fra det, sier hun.
Iuel håper likevel at hennes valg og at studier som dette kan føre til at flere kvinner ønsker å bli gravide underveis i en idrettskarriere.
– Jeg vil i alle fall vise at det går an. Det trenger ikke å sette en stopper for karrieren, sier Iuel.