Det beste øyeblikket, ved siden av scoringen som kom etter at vi hadde gitt opp å vente, var jubelscenene spillerne imellom. Der så du at de visste det de ikke ville si, at serien ble avgjort der og das. Bamseklemmene satt løst en stund.

Her ser du video av målet som avgjorde seriefinalen

Mer emosjonelt enn når Rosenborg tar hjem gullet igjen etter en litt for lang ørkenvandring til denne klubben å være, blir det ikke her i omegn. Likevel blir det mindre feiret enn i alle andre byer. Vi løfter bare blikket videre. Ut, til en atskillig større fotballverden.

Bare 19 tilskuere manglet på at tilskuertallet bikket 20 000 denne kvelden også. Den trønderske befolkningen er stolte av klubben sin igjen, og de viser det med oppmøte og innlevelse. Skal si det tok av da Anders Konradsen satte hodet til. Tribunene ristet.

Konradsen ja, det var han som spilte i en bra klubb i en av de større europeiske ligaene, men som kom hjem for å bli en bedre fotballspiller. Det sier noe om hvilken posisjon Rosenborg har fått, etter en periode der Molde var mer attraktiv og Strømsgodset kom opp på siden.

Nå er det bare ett lag i norgestoppen. 11 poengs ledelse er utklassing. Rosenborg har, med få unntak, satt det største fotavtrykket på hver serierunde.

Det viktigste er fokuset de har på hverdagens fotavtrykk, for det er på treningsfeltet grunnlaget legges. Uten å ha annet belegg enn synsing, mener jeg treningen som utføres på Lerkendal må være minst et hakk bedre enn i alle andre norske klubber. For det er ingen tilfeldighet at Rosenborg avgjør på slutten, eller på overtid. Stabæk var vel så gode før pause, men den siste halvtimen hang de i tauene, slik de fleste gjør.

Men hvor godt er det? Kampene mot Steaua var en tankevekker. Rumenerne var et tydelig nivå opp fra eliteserien. Og nå venter lag som kan være enda bedre. Første del av svaret kommer om få dager. De fleste av oss husker hvor dårlig det gikk med Erik Hamréns gullag da de prøvde seg i Europaligaen.

Les flere kommentarer fra Kjetil Kroksæter her

Første omgang var stusslig til toppoppgjør å være, mye takket være at Stabæk var smarte og hardtarbeidende. I den andre gnistret det av Rosenborg igjen. De pleier å ha en halvtime minst, der samhandlingen sitter, og da kommer målene.

Men akkurat nå er det litt måltørke. Tre scoringer på de siste fire kampene, er ikke likt Rosenborg. Bare to baklengs på de siste åtte er ikke likt Rosenborg det heller. Jeg antydet for Kåre Ingebrigtsen at det blir kjeft å få fra mentoren, for han vil som kjent vinne 4-3 fremfor 1-0. Ingebrigtsen så den og tar imot eventuell reprimande for måltørke med sitt vanlige smil, for jeg tror den defensive tryggheten i dette laget er en uhyre viktig ballast å ha med seg.

Når de skal ut i et farvann som er nytt og ganske ukjent for de fleste spillerne, er defensiv trygghet en god livbøye. Så blir det opp til hele laget å få i gang den gode samhandlingen igjen, den som har vært litt fraværende de fire-fem siste kampene.

Det føles veldig godt å se Ole Selnæs i slag igjen. Den gutten er pur klasse, og jeg ble bare litt overrasket da Kåre Ingebrigtsen sa at han godt kunne spilt på Old Trafford lørdag. På Liverpool, definitivt, men på Manchester United også. Tiden får vise om Selnæs er så god, men i Norge er han en klar ener. Meget kvikk i hodet, overlegent overblikk og en utsøkt pasningsfot. Rosenborg med og uten Selnæs er to forskjellige lag.

Så håper jeg bare den andre bærebjelken, Mike Jensen, finner seg selv igjen.

Psykologien i denne seieren var viktig. Det er nyttig å ha satt Stabæk på plass før de møtes i semifinale i cupen. Og det er veldig komfortabelt å ha den luka i serien, fordi det gir treneren muligheten til å spare nøkkelspillere i en periode med stor belastning.

Serien er avgjort, troppen er nesten skadefri og bred nok, laget er på vei opp av en liten bølgedal og neste år skal de spille kvalifisering for mesterligaen. Nå skal høsten brukes til å legge grunnlaget.