I leiligheten i Porsgrunn har VM-bryteren kveilet seg opp i sofaen, godt pakket inn av puter. Utenfor har bladene lagt seg som et høstlig teppe over plenen.
Glassmonteren i stuen har en hylle med noen få, utvalgte medaljer. Resten av premiesamlingen fra brytingen er hjemme hos foreldrene på Notodden.
Et bilde av huskatten Ludvig er omgitt av lys. Han ble nylig funnet død i en hage. Nå er det bare Nusse igjen.
– Kattene var som antidepressiver for meg. Skikkelig terapi. Det var sårt at Ludvig døde. Vi pleide å gå tur i skogen, og den var pratsom, sier Solheim.
Hun forsto mjauelydene. Nå er det den litt mer mutte Nusse som er følgesvenn i skogen når tankene skal luftes.
I leiligheten har Solheim (26) funnet seg selv sammen med samboer Vilde (28), men fortsatt er det noe som plager henne: uro, tankekjør og det at hun sliter med å sove.
Tirsdag skal telemarkingen bryte i VM på hjemmebane i Jordal Amfi. Nå forteller hun for første gang hva som har plaget henne fra hun var liten. Det som har ført til en hverdag som nesten ble umulig å takle. Inntil hun fikk hjelp.
Ubehaget
Telemarkingen har ADHD. Men diagnosen ble stilt først da hun var 18 år.
– Jeg er så vant til å slite med å sove og være utbrent at når jeg skal forklare hvordan jeg hadde det, så sier jeg bare at jeg hadde klaustrofobi i min egen kropp.
Hun beskriver at uansett hvor sliten hun var, klarte hun ikke å ligge stille. Beina ristet til hun sovnet.
Landslagsbryteren skaffet Norge flere internasjonale medaljer i mesterskap, men sov aldri før et stevne. Sterk pågangsvilje og stahet holdt henne oppe, men kunne også ført til at alt gikk galt.
EM ble bare et stort hull
Da Solheim under EM i fjor oppnådde den største triumfen i karrieren, en bronsemedalje, måtte hun tvinge seg til å smile. Hun ville bare gråte, men ikke av glede.
– Jeg husker at jeg sto på pallen og prøvde å smile, men jeg kjente at leppen min skalv. Det føltes som om munnen ville ødelegge smilet mitt.
Den siste tiden før mesterskapet i Roma i februar, var landslagsbryteren deprimert. EM er derfor nesten som et stort, svart hull for henne.
– Jeg var så lei av å være lei meg og brydde meg ikke om resultatene på matten. Målet var bare å ha det gøy.
I kampen om tredjeplassen fant Solheim ekstra krefter mot en merittert bryter fra Hviterussland. Seieren over henne var en sensasjon. Men fra da gikk det virkelig nedover med bryteren i rød drakt med Norge på ryggen.
Hun ville ta sitt eget liv.
Måtte ha hjelp
Det samboer Vilde Linnea Holtemann Eriksen oppdaget allerede da de ble kjærester i 2019, og før de flyttet sammen i Porsgrunn sommeren 2020, var at noe ikke stemte.
Vilde stusset. Paret var på hyttetur, men Solheim dro ut klokken 02.00 på natten for å jogge.
– Det var vanskelig å forstå seg på henne. Iselin var lukket, og jeg skjønte at hun holdt mye tilbake, men ikke hva, medgir Eriksen.
Men det sykepleieren fra Bardufoss raskt forsto, var at samboeren på høsten i fjor sto på kanten av stupet. Hun trengte profesjonell hjelp.
– Jeg sa at det ikke kunne fortsette slik, men hun var ikke i stand til å hjelpe seg selv. Det endte med innleggelse på akuttpsykiatrisk.
Da var det gått et drøyt halvt år siden EM.
– Det var grusomt å høre at hun hadde tanker om å ta sitt eget liv, men jeg sa at jeg «heller vil at du skal si det til meg, enn ikke å si det». Jeg var tross alt den nærmeste.
Men fortsatt var det noe samboeren skjulte.
Skammet seg
Da Iselin Solheim endelig åpnet seg, fortalte hun om hemmeligheten sin. Den som hun hadde skjult så lenge. Et overgrep. Hun skammet seg. Det skjedde da hun bare var ti-elleve år gammel.
– Jeg skjønte jo ikke den gangen hva et seksuelt overgrep var for noe. Jeg hadde aldri hørt om det.
Derfor ble hendelsene aldri anmeldt, men de lagret seg i kroppen. Ungjenta, som hadde drevet med mange idretter som liten, og vært landets nest beste i slegge, kjente at depresjonen bygget seg opp. Klubbvenninner og trenere i ulike klubber ante ingen ting. Dermed kunne de heller ikke hjelpe.
Det kunne Olympiatoppen.
Måtte høyere opp
Snart stilte det øverste organet for toppidrett opp med flere ressurser, ikke minst psykiatrisk hjelp.
Ina Garthe, fagsjef i ernæring, ble et fast holdepunkt. Solheim bruker ordet livsmentor om henne. Garthe lyttet og fikk Solheim til å forstå at overgrep aldri kan skyldes den som blir utsatt.
– Jeg hadde aldri gravd i fortiden, kommenterer Solheim.
Hun var som en trykkoker da lokket ble løftet av. Så mye smerte skulle ut. På en måte hadde hun hatt idretten i alle de årene da depresjonen la seg som en klo over henne, en usynlig motstander som det ikke var mulig å kaste vekk, slik hun hadde gjort med sine konkurrenter på matten.
– Idretten var det som fikk meg opp om morgenen da jeg var deprimert, men det var også idretten som gjorde meg deprimert. Den har betydd utrolig mye fra jeg var ung. Den har vært livet mitt, det er der jeg har alle vennene mine.
Det finnes håp
Garthe begynte å jobbe med en utøver som hadde mye bagasje.
– Historien hennes er rå, og hun er ærlig. Inntil for et år siden holdt hun alt inne i seg, sier Garthe, som også fort fanget opp at alt ikke var som det skulle da de to begynte å snakke sammen om vektregulering i oppkjøringen til OL.
– Brytekulturen er kompleks, med til dels ekstreme kulturtrekk rundt tilhørighet, lojalitet og et kontinuerlig press på å flytte mentale og fysiske barrierer. Bryting som idrett, ser på dette som elementære kulturtrekk for å kunne møte verdens beste brytere på matten, der kun de sterkeste overlever.
Noe av det viktige å ta tak i, var å få bort skyldfølelsen.
Iselin Solheim hadde skyldfølelse for så mye. Hun hadde pleiet og hjulpet bestemoren i mange år, men ble satt ut da hun døde da barnebarnet var på samling for et par år siden. Litt av det samme opplevde hun tidlig i brytekarrieren. Hun som måtte ha T-skjorte under drakten fordi det ikke var brytedrakter for jenter, hun som alltid brøt mot guttene, fikk dårlig samvittighet da hun beseiret ei jente.
– Jeg syntes synd på henne, sier Solheim.
Setter seg selv sist
Samboeren kan ofte nikke til slike utsagn. Fortsatt registrerer hun at bryteren stenger av og lukker verden ute når livet blir vanskelig. Den eldste er motsatt type.
– Jeg er vant til å snakke, men nå ser jeg små fremskritt når det gjelder Iselin. Og det er ikke så lenge siden jeg følte at hun slapp meg helt inn, forklarer Eriksen.
Solheim liker at samboeren er handlekraftig.
– I motsetning til meg, er hun skikkelig nordlending som tør å stå opp for det hun tror og mener. Til å være bryter, er jeg konfliktsky, konkluderer Solheim.
Når hun ser tilbake, er det mange år som har gått tapt med depresjon og vonde følelser.
– Jeg var så sint på alle som prøvde å hjelpe meg. Mange mente at det ikke kunne være depresjon, siden jeg møtte opp på trening.
Hun opplever at bryting er rått, man skal helst ikke snakke om følelser eller vise at man er svak.
– Jeg var livredd for å vise at jeg gråt, legger bryteren til.
Må hjelpe til med «bagasjen»
Styggen på ryggen er ferdig med å fortelle Solheim at hun ikke er god nok, ikke verdt å elske. Av seg selv eller andre.
Og Garthe, som flere andre i Olympiatoppen, vet at bryteren er en blant flere som har opplevd vonde historier som yngre.
– Ja dessverre, kommer det fra fagsjefen på ernæring, som har vært med på reisen til Solheim. Det har og er også psykiater Finn Skårderud.
Garthe roser samboeren hennes, som har vært uunnværlig.
– Sammen med henne har Iselin turt å være trygg. Tidligere var hun en jente med mye dårlig samvittighet for noe hun ikke hadde ansvaret for. Derfor prøvde hun å hoppe av karusellen et par ganger, fordi hun ikke så meningen med å leve videre.
Meldinger, telefonsamtaler og tett oppfølging ble viktig. Iselin Solheim er kommet flere skritt videre.
– Iselin er ikke den eneste som har utfordringer med mental helse, og psykiatrien har de siste årene løftet tematikken opp og frem gjennom nasjonalt og internasjonalt arbeid. IOC har satt den på agendaen og både Olympiatoppen og Norges idrettshøgskole prioriterer tematikken gjennom flere viktige forskningsprosjekter, opplyser Garthe.
I leiligheten har Iselin Solheim drukket te fra en kopp med påskriften: «Noen ganger må man minnes på at det er de små tingene som gjør livet stort».
Nå er hun glad for at hun valgte å være ærlig og fortelle sin historie. Hun vil så gjerne at den skal gi håp for andre.
Det å rydde opp ble den beste medisinen. Hjelpen kom da hun åpnet seg.
Tirsdag er hun klar for å kjempe med Norge på ryggen igjen i et stort mesterskap.