Følelsene er mange for Ålesund-roerne etter at de kapret OL-billetten med 9. plass i VM søndag.
– Vi har tenkt på denne dagen så lenge. Det endelig å..., sier Thea Helseth til VG.
Tårene kommer. Hun må ta en liten pause.
– Det har vært en ekstremt mye følelser. Akkurat nå betyr det alt at vi har fått dette til, sier hun.
Det har ikke vært norske kvinnelige roere i OL på 27 år. Jenny og Thea – født med 28 dagers mellomrom i 1996 – var babyer da Kristine Bjerkenes og Kristine Klaveness ble nummer 7 i Atlanta-OL.
Søndag skilte bare 2,59 sekunder de seks dobbeltscullerne i B-finalen. Men Helseth og Rørvik fikset OL-plassen i det dramatiske løpet i Beograd.
– All motgangen vi har hatt er verdt det når vi får denne opplevelsen, sier Jenny Rørvik.
Jentene startet sammen i 1. klasse på Volsdalen skole på Sunnmøre i 2002.
– Vi har vært med hverandre hver dag siden det, sier Jenny.
– Det er ingen jeg har vært mer sammen med enn Jenny, bekrefter Thea.
Hennes bror, Martin Helseth, er også landslagsroer. På grunn av broren startet hun med roing som 11-åring. Men synes det var kjedelig. Derfor spurte hun sin gode klassevenninne om ikke også hun kunne begynne i Ålesund roklubb.
– Jeg sa «okey da», ler Jenny Rørvik.
Siden har de – som oftest - vært i samme båt.
– Jeg tror det er en fordel at vi kjenner hver andre så godt. Det er ganske spesielt å gjøre dette med en så god venninne, mener Jenny.
– Vi har vært gjennom mye motgang opp gjennom sammen, men vi har hatt troen på at vi skal få det til. Jeg hadde ikke orket det uten Thea, legger hun til.
– Vi er trygge på hver andre og tør å ta opp ting også når stemningen ikke er er helt på topp. Vi fungerer veldig godt sammen. Vi er som søstre, kvitterer Thea Helseth.
Veien til OL-billett har vært knalltøff.
De ble satses på sammen i fjor og svarte med en 10.plass i VM. Men foran denne ble dobbeltsculleren vraket til fordel for en dobbeltfirer. Mulighetene for å kvalifisere seg til OL ble vurdert som større i denne båttypen.
– Vi tenker kanskje at det er dumt å teste slikt i et kvalikår, sier Jenny Rørvik.
Men en uke før verdenscupfinalen i juli snudde landslagsledelsen.
– Vi fikk kniven på strupen. Hvis vi ikke presterte, så visste ikke trenere og støtteapparat hva som skulle skje videre. Vi skulle ro for livet. Og det gjorde vi, beskriver Jenny Rørvik.
– Vi fikk en uke å forberede oss i dobbeltsculleren. Kanskje fikk vi det sparket bak som vi trengte. Vi følte oss ikke trygge, følger Thea Helseth opp.
De kom til A-finalen og ble nummer seks i Luzern. Det var nivå godt nok for OL-kvalik. Under VM i Serbia har de fulgt opp på samme nivå.
– En veldig lettelse, beskriver Jenny Rørvik.
– Nå er vi veldig klar for å jobbe videre, og kunne ta steget opp i OL, sier Thea Helseth.