Midt på natten nærmer flyet seg landing. En mann kremter så alles blikk vendes mot ham. Han gir noen instruksjoner mot seterader fylt av folk i hvite, luftige klær.
Den siste halvtimen av flyturen summer det blant passasjerene. En strofe gjentas igjen og igjen.
De skal på pilegrimsferd til Mekka, det helligste stedet i islam. Det ligger en drøy times kjøring fra storbyen Jeddah i Saudi-Arabia.
Timer senere sitter noen menn på knærne i dyp konsentrasjon, mens lyden fra tribunen der inne stiger. Mennene ber. Slike grupper er spredt bortover gangene på fotballstadionet i Jeddah, på tepper eller rett på betonggulvet.
Noen har på vanlige T-skjorter, andre har tradisjonelt antrekk, mens mange er kledd i de gulsvarte fargene til byens beste fotballag.
De er en del av fotballens nye Mekka.
Stjernene strømmer til, store mesterskap legges hit, og lederne flokker seg rundt Saudi-Arabia.
Sporten er blitt en viktig del av historien om et land i rask forandring. Men selv om noen nå opplever en frigjøring, er det ikke slik for alle. Dette er også et spill om regimets omdømme.
Fristed
Da kampen skal til å starte, spurter en ung mann bort bak en vegg for å be. Han rekker det akkurat.
Der venter en tribune full av feststemte tilskuere.
De er her, unge som gamle.
Gutter som jenter.
Hele familier.
Det er VM for klubblag, og det er bare forsmaken på hva som skal komme hit.
Saudi-Arabia er et brutalt diktatur. Men fotballtribunene føles som et fristed.
Det er et glimt inn i fotballens fremtid. Og nåtid.
For Saudi-Arabia er her, som en kraft som bare vil vokse seg større, helt til kongefamilien har oppnådd det den vil.
Europas suverene verdensherredømme er over. Ingenting vil prege fotballen så mye det neste tiåret som Saudi-Arabias politiske plan.
Er det fotballkultur? Svaret etter en drøy uke i landet er klinkende klart: Ja, i aller høyeste grad.
Saudi-Arabia har et fotballgalt folk.
Og pengene til å satse.
Mange av dem vi møter her, er stolt over alt som skjer, og at landet nå også forbindes med store idrettsstjerner.
– Liker du atmosfæren her? spør én.
Waleed Aljohani står helt øverst på tribunen. Han jubler hemningsløst for Al-Ittihads scoringer i den første kampen i klubb-VM.
– Dette er det eneste stedet for meg. Her jeg føler meg fri, sier han.
Ingen kan ta fra ham fotballgleden.
Ingen kan ta fram ham fotballgleden.
Fotballinteressen i landet er ikke ny, men for omverdenen har det vært en fotballens bakgård. Milevis bak Europa. Og det lille nabolandet Qatar, for den sakens skyld.
Hvorfor?
Men i 2017 kom kronprins Mohammed bin Salman til makten. Han innførte en omfattende plan om å endre landet. Sport og fotball ble en sentral del av denne, slik kultur ble det.
Hva ligger bak?
Fra myndighetene er det ett budskap som trumfer alt: økonomi. Landet må bli mindre avhengig av oljen. Derfor vil lederne at befolkningen skal legge igjen pengene i Saudi-Arabia. Før måtte folk reise til Dubai for underholdning.
Lederne ønsker også både turister og investeringer fra Vesten. Da hjelper det å bli sett som på som et land som blir mer progressivt.
Til syvende og sist vil lederne beholde makten. 63 prosent av befolkningen er under 30 år. Lederne har den arabiske våren friskt i minne. Gi brød og sirkus til folket, så maser det ikke om revolusjon?
Snøhetta og Barbie
Hovedstaden Riyadh presenterer seg selv som en by for underholdning. Den henvender seg til befolkningen og turister mens den roper: Se på alt du kan gjøre her!
Er det sport du vil ha? I desember var det VM for klubblag i Jeddah, mens Riyadh arrangerte en stor golfturnering og viktige boksekamper. Også en tyrkisk cupfinale skulle spilles her, men den ble avlyst da lagene ble nektet å hedre Tyrkias landsfader Mustafa Kemal Atatürk før kampen.
Mer interessert i kultur? Det norske arkitektkontoret Snøhetta skal tegne byens første operahus.
Eller Barbie? I «Boulevard City», en slags fornøyelsespark, kan du kjøpe billett til et hus fullt av Barbie-effekter.
Samtidig er det fortsatt et konservativt, muslimsk land. I mange familier lever kvinner med sterke begrensninger.
Og selv om artister og fotballstjerner kommer, er det et nådeløst diktatur. I 2018 fikk kvinner lov til å kjøre bil, mens aktivistene som startet kampen, ble fengslet.
Slik går fremskritt og tilbakeskritt hånd i hånd.
Bryr seg ikke
I desember 2022 sto bin Salman på VIP-tribunen ved siden av Qatars emir under åpningen av fotball-VM. Det var som om en usynlig stafettpinne ble gitt videre.
Senere den måneden ble Cristiano Ronaldo, verdens mest berømte spiller, klar for den saudiske klubben Al-Nassr. Så, sommeren i fjor, kom stjernene én etter én.
Tre av dem var på banen for Al-Ittihad under klubb-VM i desember: N'Golo Kanté. Fabinho. Og Karim Benzema, en av verdens beste spillere.
Hvis flere tenker på Benzema, er det kanskje færre som tenker på Jamal Khashoggi, journalisten som ble drept og partert på Saudi-Arabias konsulat i Istanbul. Jo mer normalt landet fremstår, desto enklere kan det bli å tiltrekke seg vestlige investorer.
Kronprins Mohammed bin Salman ble i høst intervjuet av amerikanske Fox News. Der ble han konfrontert med at landet anklages for sportsvasking.
– Jeg bryr meg ikke, svarte han og fortsatte:
– Hvis sportsvasking kommer til øke vårt bruttonasjonalprodukt med 1 prosent, så kommer vi til å fortsette med sportsvasking.
Pengene lokker
Saudi-Arabias satsing på fotball får mange utslag. Ett av dem er klondyke-stemning.
På flyet fra Istanbul til Jeddah sitter en som presenterer seg som agent. Han selger stort sett spillere fra Algerie. Nå skal han prøve lykken i Saudi-Arabia.
I Jeddah er det konferanse på overdådige Hilton hotell. Veldige lysekroner henger i taket, mens en konstant summing fyller rommet. Det er en tumleplass for TV-direktører, fotballsjefer, agenter og andre lykkejegere.
Mediehuset Arab News har sin egen stand. En mann kommer bort til dem.
– Har dere noen som jobber med analyse? spør mannen.
– Vi er en tysk start up som jobber med virtuell virkelighet, forklarer han.
Ved et bord sitter en saudisk mann som tar imot stadig nye vestlige gjester. Jeg overhører litt av samtalen.
– Jeg garanterer dere at overgangsvinduet kommer til å bli vilt, sier han, mens gjestene nikker entusiastisk.
Bortenfor minglesalen er et rom med en scene. Der sitter to toppsjefer: Én fra flyselskapet Riyadh Air. Og én fra den spanske fotballklubben Atlético Madrid. De snakker om sponsorsamarbeidet seg imellom. Tonen er hjertelig.
– Det er et fantastisk land. Jeg husker at min far hadde et flott forhold til kongen, forteller Atlético-sjef Miguel Ángel Gil Marín.
I et annet panel sitter Mohammed Awlia fra sportsministeriet i landet. Han trekker frem «visjon 2030», Saudi-Arabias plan for å bli mindre avhengig av oljerikdommen.
– Det er vår ledestjerne, fastslår han.
– Ett av målene er å få 100 millioner turister. Fotball kan bli en arena for å diskutere investeringer og kulturell utveksling, sier han.
For snart ti år siden var det Kinas satsing som vakte oppsikt. En liten stund satt pengene løst før myndighetene tråkket inn bremsen. I Saudi-Arabia er det full fart fremover, bedyrer Awlia.
Han snakker om å bygge en grunnmur. Om å styrke satsingen på kvinner. Og å bygge en sterkere supporterkultur. Nå investerer landet i fotball, men målet er til slutt å tjene penger på det.
– Dette er ikke et stunt, understreker Awlia.
Engelske supportere stanset planene om en europeisk superliga. Lederne her trenger ikke forholde seg til tradisjoner på samme måte.
– Vi holdes ikke tilbake av kultur, men kan male bildet slik vi ønsker, sier Carlo Nohra, ligaens toppsjef.
Stjernekjøpene er steg én i planen. Men like viktig er det å utvikle hjemlige spillere. Lederne har begynt å tenke på hvordan landslaget kan bli så godt som mulig i VM på hjemmebane i 2034.
Drømmen på løkka
Stegene i planen henger sammen.
På en løkke i Jeddah virvles støvet opp fra grusbanen. Rundt 20 gutter spiller mot hverandre.
Flere har på seg drakten til Al-Ittihad.
Barna har stjerner i øynene når de snakker om klubb-VM og Benzema.
Kanskje er det en dag deres tur til å skinne foran titusener av tilskuere.
Alle vil ha Haaland
Det er langt fra fullsatt på alle kamper i Saudi-Arabia. Ofte er det noen få hundre tilskuere til stede. Jordan Henderson fikk nok etter bare et halvt år i landet.
Men potensialet blir synlig på de store kampene eller arrangementer som klubb-VM. Da Al-Ittihad spilte, kokte det.
Senere trakk verdens mest kjente nordmann tilskuere. En gutt hadde møtt opp med et skilt.
«Haaland, kan vi få drakten din?» sto det.
Den lyseblå Haaland-drakten var overalt på stadion.
Selv så han kampen skadet fra sidelinjen.
Likevel kom det største brølet da han dukket opp på storskjermen.
Kan Haaland spille her en dag? Slik mange ser det her, er det ikke utenkelig. De tillater seg å drømme stort nå.
Det er likevel langt frem dit. Men kanskje er han her som 33 år gammel norsk landslagsspiller når Saudi-Arabia om ti år arrangerer VM.
Det blir kronen på verket i kronprinsens plan.