– Jeg lever i en drøm, utbrøt Vickhoff Lie overfor VG i intervjusonen der 24-åringen gled mellom journalister på samme måte som portene i bakken tidligere på dagen.
Noe mer stresset enn med skiene på bena, for i målområdet måtte hun innse at det var med minst mulige margin hun fikk sjansen til å ta sin første mesterskapsmedalje rundt halsen.
Ikke bare delte hun bronseplassen med østerrikske Cornelia Hütter. Ikke bare skilte det tre fattige hundredeler ned til femteplasserte Ragnhild Mowinckel og andre verdensstjerner. I tillegg kjørte løper etter løper på sent startnummer inn til grønne tider i løypa. Det tok lang tid før medaljen var sikret.
– En rå dame, var meldingen fra Ragnhild Mowinckel. Moldenseren har vært en av Vickhoff Lies viktigste støttespillere på veien. Det har tatt lang tid å komme «hit».
Talentet, som i 2016–2017 gikk fra juniorløper til europacuplaget i alpint nådde sitt gjennombrudd som skiløper før VM i Cortina 2021. Den dobbelte juniorverdensmesteren fra utfor og super-G i 2018 sto før første gang på pallen i verdenscupen i tyske Garmisch 30. januar i 2021. Femteplassen i super-G den gangen viste at potensialet for å bli en stabil fartskanon i verdenscupen definitivt var til stede.
Så kom skaden.
Bildene av Vickhoff Lie som skrek i smerter etter et stygt fall i et super-G-renn i Val di Fassa i Italia rett etter VM, den 28. februar 2021, satte en støkk i alpint-miljøet:
Bærum-løperen la aldri skjul på at tiden etterpå var tøff. Bruddet i leggbeinet ble komplisert å håndtere på alle vis. Hun husket hver detalj fra ulykken, og har senere fortalt at hun «ikke unnet sin verste fiende» å oppleve det hun skulle ønske hun besvimte fra den dagen.
Nå er det gått nesten to år. Etter flere operasjoner prøvde hun seg på ski igjen i januar i fjor. OL i Beijing ble raskt uaktuelt. Hun «nullet» sesongen, kastet skiene i boden og forsøkte å koble av. Italiensk restaurant hadde hun nettopp åpnet i Eiksmarka i Bærum – og i stedet for å se OL fra sofaen – rømte hun landet og surfet på Sri Lanka i stedet.
Siden sist desember har hun vært tilbake i verdenscupen. Tålmodighet gjennom mindre gode resultater bygget trygghetsfølelsen i bakken. I 2023 var allting straks bedre og annenplassen i verdenscup-utfor i Cortina viste at hun kunne begynne å drømme igjen.
Feiringen med laget og teamet rundt henne sa «alt» om hva det betydde:
Før verdensmesterskapet reiste hun via bakken hun falt så stygt i. På mange måter nok et sted på veien mot toppen igjen.
– Det koster å være så lenge ute. Laget har vært ute og reist, mens hun har måttet stå en del på egen hånd. Hun har vært tålmodig og etter hvert fantastisk sammen med teamet, sier sportssjef Claus Ryste til VG.
Fra toppen i VMs super-G til bunnen så man en jente med tæl, vilje, fart og evner til å presse de beste i verden.
Feltet med blant andre Bassino, Gut-Behrami, Shiffrin, Suter, Brignone, Goggia og Mowinckel er det beste verden har sett på kvinnesiden – noen gang.
Og at Norges første fartsmedalje i VM på kvinnesiden tas av Kajsa Vickhoff Lie, etter det hun har vært gjennom, er en vanvittig sterk prestasjon.
– Hun er en av de naturlig vakreste skikjørerne jeg noensinne har sett, sa Shiffrin til VG og andre medier i Méribel.
Astrid Lødemel vant sølv i utfor og bronse i super-G i 1993. Det var siste norske fartsmedalje i et VM. Før Kajsa Vickhoff Lie.
Lørdag venter utfor for fartsjentene i Méribel. Du ser VM på Viaplay og TV 3.