Julaften kommer i desember, seriefinalen i september. Jeg var neppe den eneste som konkluderte med det etter å ha sett terminlisten for Tippeligaen 2011, og så at Vålerenga-Rosenborg ble spilt denne helgen. Det var disse to som på bakgrunn av ressurser, spillerstall, apparatet rundt og fjorårets prestasjoner skulle gjøre opp om årets tittel. Vi fikk femti prosent rett. Julaften kommer fortsatt i desember.

Vålerenga har aldri hatt noe med årets tittel å gjøre . Til det har de dreid kompassnåla i spillet sitt for mye vekk fra det alt angrepsspill handler om — gjennombrudd. Vi kan diskutere i et jubelår hvor tidlig og ofte dette gjennombruddet skal søkes til fordel for å kontrollere en kamp med pasningsspill som våpen, men med fasit i hånd har Oslos eneste toppserielag gått seg vill i sin egen jakt etter et idealbilde de færreste tolker riktig.

Barcelonafotball har blitt et begrep som i enkelte kretser er synonymt med ballbesittelse . Her jeg skriver disse linjer dagen etter å ha kommentert enda en oppvisning i maltrakteringen av Atletico Madrid slår det meg enda en gang hvor halv den sannheten er.

Katalanerne har mer enn de aller fleste forstått at pasningen kun er et virkemiddel til kunne velge det riktige gjennombruddet, aldri et mål i seg selv, bortsett far når de er interesserte i å beholde status quo.

Rosenborgs traurige start på sesongen skyldtes ikke streben etter å bli en kopi av andre, men en kopi av seg selv. Våren gikk uten at de tidvis minnet hverken om det lokomotivet de hadde vært, eller det Jan Jønsson ønsket at de skulle bli. Etter min mening famlet svensken selv litt for lenge med å sette et midtstopperpar og en formasjon som skulle gi stabilitet og trygghet over tid.

Likevel finner vi årsakene til at de hele veien har hatt en reparasjonsjobb i forhold til å jage et forsprang i det enkleste og beste argument over ikke å lykkes, mangel på bredde og kvalitet i enkelte ledd, særlig på midtbanen. Grepene som ble gjort i sommer kom både sent og godt. Mohammed Issah har blitt stabilisatoren som også har frigjort Markus Henriksen til en posisjon som kler han bedre.

Borek Dockal har først og fremst kvalitetene i et godt tilslag, men jeg syns fortsatt feilprosenten på dødballer er for høy. John Chibuike har endelig gjort at Jønsson kan spille på noen av de strengene han skapte mesterlaget av i Stabæk. Riktignok er rolledelingen mellom han og Rade Prica mer likt fordelt enn mellom Veigar Pall Gunnarson og Daniel Nannskog, men ideene om å utfordre ulike rom med parallelle bevegelser er de samme.

Med nykommerne på plass slipper Jønsson og Rosenborg oppgaven å skulle fortære en elefant med en teskje som redskap, nå har de mannskap som ikke inviteter til bortforklaringer ved tapte poeng.

Dette var bakteppet da de to antatte tittelkandidatene møttes. Og endelig fikk vi det ligaen har skreket etter noen uker, en kamp med en ramme og intensitet som vi ønsker vi hadde på flere arenaer hver søndag . Dette var et varmt ullteppe i høstkulda som norsk fotball trengte. Det var ikke poesi, det var sakprosa, tøft, direkte og mot slutten kynisk, men det var et tempo som minnet mer om en internasjonal klubbkamp enn vi har sett på lang tid.

Hvorfor vant Vålerenga? Det enkleste svaret handler selvsagt om effektivitet, for Rosenborg var fullt på høyde, og vel så det, i de aller fleste fasene av spillet.

Likevel er det alltid små detaljer som er med og avgjør at det tipper en vei framfor en annen:

  • Vålerenga truet bakfra mer og bedre enn på lenge først og fremst med to mann,Fegor Ogude sentralt og Fredrik Stoor på kant før pause. Alt for sjelden har vi sett backene til Vålerenga være annet enn i støtte til kantspillerne offensivt. Nå passerte Stoor Berre enkelte ganger, hvertfall ofte nok til at det ga Michael Dorsin problemer.

  • De var flinkere i returløp og gjenvinning enn på lenge, og stoppet Rosenborgs overganger

  • Stopperne var kraftfulle i duellspillet i egen 16 meter da det røynet på. Flere har stilt spørsmål ved denne delen av spillet hos spesielt Stefan Strandberg. I kveld var han mektig, og Andre Muri enda bedre.

Rosenborgs små problemer i denne kampen kan faktisk ganske mye relateres til de nyeste spillerne:

  • Issah greide ikke fra sin dype midtbaneposisjon å vende spillet raskt nok til at RBK kunne doble opp med backene

  • Chibuike ble for dyp, og greide ikke å etablere det samarbeidet med Rade Prica som har vært så fruktbart et par tidligere kamper.

  • Dockal slo for dårlige dødballer. Han fikk mange sjanser både på frispark og cornere, og benyttet dem for svakt.

Dermed ble Rosenborg enda en tittelkandidat som "kjørte inn i en blindvei" denne serierunden. Molde var et par dommeravgjørelser fra tap fredag. Tromsø snublet etter å ha blitt redusert til ti mann mot Odd. Nå må noen i FIFA se på denne regelen som gir dobbelt straff for forseelser som ikke står i forhold til det, men det var en digresjon. Og RBK snublet altså.

Det er enklere å forstå hele relativitetsteorien på en halv time enn å forstå mekanismene i denne ligaen i løpet av et halvt år. Men sjarmerende er det, det skal ingen ta fra verdens rareste serie.