Ronny Fredrik Ansnes, Morten Eilifsen og Ole-Marius Bach representerer flertallet av landets langrennsløpere. De som aldri når helt til topps.
– Summa summarum er det slik at alle kan ikke bli best. Jeg forsøkte det jeg kunne de årene jeg var på landslaget, men på et tidspunkt må man vurdere om man kan bli så god som man ønsker.
Det sier Morten Eilifsen, Team Trøndelag-løperen som under NM i Trondheim i 2008 ble kongen med to gull. Northug reiste hjem med to bronsemedaljer. Eilifsen ble premiert med landslagsplass.
Slet på landslaget
– For min del ble overgangen fra trygge Team Trøndelag til landslaget for mye å svelge. Jeg sier ikke at det er årsaken til at karrieren ble som den ble, men den er en faktor.
Nå har Eilifsen vært langrennspensjonist i to og et halvt år. Han jobber som fysioterapeut i Molde og forsøker å kvalifisere seg til VM i randonee. Da Adresseavisen pratet med ham før helga, var han i Andorra på verdenscup.
Han klarte aldri å følge opp NM-suksessen fra 2008.
– Etter fire år uten positiv utvikling mistet jeg motivasjonen for å fortsette. Kanskje trente jeg ikke godt nok, på grunn av sykdom og skader. Jeg trente ikke så mye som de beste gjør i dag. Kanskje var jeg ikke tøff nok til å kjøre på.
– Har du noen gang angret på at du ga deg?
– Aldri. Jeg hadde langrenn litt opp i halsen. Den siste sommeren prøvde jeg å være med Team Veidekke på samling, men syntes det var så kjedelig og kjente at nå var det slutt. Det en kan tenke på i etterkant er hvordan ting ville ha vært om jeg hadde tatt andre valg. Men slik er jo livet generelt.
Banket Northug med fall
Morten Eilifsen er bare én av de mange som har vært helt der oppe, men som har manglet det aller siste for å havne i verdenstoppen. 20 år gammel var Ole-Marius Bach fra Kolvereid i samme situasjon.
Under NM på Gjøvik i 2009 sto han på startstreken sammen med Petter Northug, Tord Asle Gjerdalen og en drøss med andre løpere. Førsteårssenioren gikk offensivt ut på tremila, men falt allerede etter 700 meter.
Han var desidert sist ut fra stadion, over halvminuttet etter Gjerdalen i tet. Den ambisiøse 20-åringen ga ikke opp for det. Sakte, men sikkert gikk han seg opp i feltet. Da tre mil var gått, var det bare Gjerdalen og Anders Aukland som var foran ham. Ukjente Ole-Marius Bach tok NM-bronse. Northug gikk inn til 61. plass.
Både han selv og mediene trodde dette kunne være starten på noe stort. Bach la ingenting imellom og gjorde det klart at han skulle gjøre alt som var mulig for å kjempe i verdenstoppen.
Far som 23-åring
– Det er bedre å sette seg ned som 25-åring og vite at en har satset alt, i stedet for å tenke på hvor god man kunne ha blitt, sa han til Adresseavisen mandagen etter NM-suksessen.
Nå er det gått over fem år. Ole-Marius Bach er 26 år, satser fortsatt på ski, men jobber ved siden av i sportsbutikken i Meråker. Det er han nødt til for å få hjulene til å gå rundt. Han skal delta i NM på Røros de neste dagene. Han vil være godt fornøyd om han får én plassering blant de tretti beste.
– Hva har skjedd?
– Jeg var nok mer kynisk når det gjaldt valg i hverdagen tidligere. Suget etter å bli best mulig var større. Jeg ble far som 23-åring, på mange måter altfor tidlig. Jeg tror ikke det er så veldig lett uansett hvem som hadde kommet i den situasjonen. Du får litt andre ting å tenke på, selv om det har gått seg til nå. Jeg tror nok det har vært en liten grunn til at jeg ikke tok noe videre steg.
I dag er han en del av Team Leksvik Elite. Høydepunktet i karrieren er fortsatt NM-bronsen fra 2009.
– Jeg var førsteårs senior. Det skjedde litt fort. Jeg hadde fin flyt i de tre første seniorårene, men har ikke fått det til helt etter det. Uansett om det blir flere NM-medaljer eller ikke, så har jeg et minne fra den gangen. Jeg drømmer alltid om å bli like god eller bedre.
Tenker på å legge opp
Det er ikke like lett å finne motivasjon nå som da han var ung og fremadstormende.
– Tanken om å finne på noe annet streifer meg nesten daglig. Under NM i fjor satt jeg på finn.no og søkte etter jobb to timer før starten på tremila. Da har du verken fokus eller riktig innstilling for å gå fort. Jeg har veldig lyst til å legge opp når det går dårlig.
Samtidig er det ikke så enkelt:
– Det ville ha vært lettere å legge opp om jeg ikke hadde gått så fort i de første sesongene som senior. Jeg føler at jeg har noe mer inne enn det jeg har fått vist. Jeg er 26 år og føler på mange måter at jeg er ung. Det som slår meg er at hvis jeg legger opp nå, så gjør jeg det altfor tidlig. Og da vil jeg komme til å angre.
Frem til i fjor levde han på sponsorpenger og stipend. I år har han nødt til å jobbe.
– Jeg har lyst til å fortsette, men da er jeg avhengig av å få inn penger på en annen måte enn å stå 40 timer i en sportsbutikk i måneden.
Det uheldige valget
En som har valgt det samme som Morten Eilifsen er Ronny Fredrik Ansnes. Klæbyggen sjokkerte med å gå klubben sin inn til stafettbronse under NM på Stokke i 2010. Året etter gikk han sitt aller beste renn, da han ble nummer 13 i verdenscupen i Drammen, rett i forkant av ski-VM i Holmenkollen. Nå er han langrennspensjonist i en alder av 25.
– I januar i fjor tok jeg og samboeren turen til Bruksvallarna i Sverige på en liten samling. Jeg reiste dit for å tenke, og under samlingen bestemte jeg meg for å legge opp. Det tok ett år før jeg tok på meg skiene igjen.
I dag kombinerer han jobb og skole. Ansnes trekker frem ett enkelt valg som hovedårsaken til at han aldri nådde høyere enn 13.-plassen i Drammen:
– Jeg var så heldig å være en del av et kjempeteam som het Team Trøndelag. Ting gikk på skinner, og jeg valgte å si nei til en plass på rekrutteringslandslaget. Den gang trodde deg det ville være lurt. Jeg trodde fremgangen på Team Trøndelag bare ville fortsette. I ettertid ser jeg at det var et vendepunkt for meg. Jeg tror det var den største tabben jeg har gjort som langrennsløper, at jeg takket nei til å ta et steg høyere opp. Det er det jeg angrer mest på.
Savner idretten
Problemer med skader og sykdom hopet seg opp, og etter hvert kom Ansnes til et punkt der langrenn ikke lenger var artig.
– Jeg er i bra form nå, savner idretten og har planer om å gå noen skirenn. Jeg trengte ett år på å komme meg.
I morgen starter NM på Røros. Sannsynligheten er stor for at en ukjent skiløper får sitt gjennombrudd i løpet av de kommende dagene. Veien til VM- og OL-gull er likevel lang. Petter Northug gikk hele trappa i ett jafs etter gjennombruddet på Kongsberg-NM i 2006. Sjansen for at en ny NM-stjerne ender opp som Morten Eilifsen og Ronny Fredrik Ansnes er langt større.
– Jeg lever i håpet om at jeg skal klare det. Niklas (Dyrhaug) har klart det. Det samme har Chris (Jespersen) og Sjur (Røthe), løpere jeg var like god som og trente sammen med. Det er en motivasjon å se at de har klart det, sier Ole-Marius Bach.