Martin Løwstrøm Nyenget sammen med Eirik Myhr Nossum før treningsøkt fra Sognsvann til Holmenkollen tirsdag. Den første snøen hadde kommet, men langrennsløperne holdt seg til joggesko, skistaver og elghufs denne dagen. Martin Løwstrøm Nyenget sammen med Eirik Myhr Nossum før treningsøkt fra Sognsvann til Holmenkollen tirsdag. Den første snøen hadde kommet, men langrennsløperne holdt seg til joggesko, skistaver og elghufs denne dagen. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB

Ferskingen på landslaget er 28 år. Han ville ikke gi opp tross helsetrøbbel og minus i regnskapet.

Han skulle bli 28 år gammel før han fikk plass på landslaget. Det har vært mye forsakelse, dårlig økonomi, skader og sykdom på veien for Martin Løwstrøm Nyenget.

HOLMENKOLLEN: Han er skårunge på allroundlandslaget i langrenn. Rundt seg har han verdensmestere, olympiske mestere og nasjonale langrennsstjerner.

På Holmenkollen Park Hotel, etter en treningsøkt i vinterens første snøfall, uten ski på beina, forteller han forsiktig om hvorfor det gikk så lang tid. Så lang tid fra han som 23-åring knivet om sekunder blant de beste i verden (4.-plass i Lahti) til han først som 28-åring får lov til å trene daglig blant de beste i verden.

– Jeg har hatt mye trøbbel. Trøbbel som har kommet på avgjørende tidspunkt, sier han.

Vis fakta ↓
Martin Løwstrøm Nyenget

Den fordømte ryggen

Trøbbel hadde han ikke under Tour de Ski sist vinter hvor han imponerte frem til han måtte gi seg med ryggtrøbbel. Han hadde best tid på jaktstarten i Toblach.

Men kanskje mest avgjørende for at han ble en av de seks utvalgte på landslaget, var hans prestasjon under Ski Tour 2020 litt senere på vinteren.

– Det er aldri bare ett skirenn som gjør at du blir tatt ut på landslaget. Men sist sesong presterte han godt i hvert eneste renn hvor han tok på seg skiene. Han er god i begge stilarter og en brukbar sprinter, sier allroundlandslagets trener Eirik Myhr Nossum til Aftenposten.

Men før han kom så langt at han fikk skikkelig oppmerksomhet fra dem som velger ut løpere til landslag, handlet det litt for ofte om motgang.

– Ryggen har ofte slått seg vrang på tidspunkt hvor det har vært som viktigst å prestere. Jeg har også slitt med sykdom i viktige perioder.

Dermed ble han 28 år før at det ble plass på landslaget. Men selv om den ene sesongen med skuffelser har tatt den andre, har det ikke vært mye snakk om å gi seg.

– Selv når det har gått som tyngst, har jeg sett lyspunkter som har gitt meg troen. Det hadde vært fort bittert å gi seg på et tidspunkt hvor man føler at man har mer å gi.

Beviset på at han er på landslaget. Det offisielle landslagsbildet av Martin Løwstrøm Nyenget ble tatt på et hotell i Holmenkollen tirsdag denne uken. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB

Sparebluss

Å gjøre langrenn til jobb og hovedinntektskilde er ikke alle forunt. Han har vært innom sprintlandslaget tidligere, men de siste årene har det handlet om rekruttlandslag. Forrige sesong var han en del av regionlaget Team Veidekke Innlandet under ledelse av Marthe Kristoffersen.

Men langrenn på dette nivået er ikke akkurat noe som gir større avkastning. Veien til landslaget har ikke bare handlet om å tusenvis av treningstimer, men også en hverdag som også har handlet om kroner.

– Det har som regel gått i minus, sier han om årsregnskapene etter at han ble voksen.

– Men jeg må jo si at jeg har hatt sponsorer som har vært med i tykt og tynt. Samtidig har jeg også fått litt støtte fra familie når det har vært som vanskeligst. Jeg har akkurat fått det til å gå rundt med et minimalt forbruk, sier han.

Det er muligheten til å ta ferie. Reise litt sammen med samboeren. Når pandemien har lagt seg drømmer han om å reise bort uten at det handler om trening eller konkurranse.

– Som toppidrettsutøver går det jo ikke å spare på maten. Men når jeg får spart litt, så blir det ferietur med samboeren, sier han.

Ensomheten fristet

Han måtte få noen år på seg før han fant ut at det faktisk var langrenn som skulle bli hans idrett.

– Jeg var nok en ivrigere håndballspiller enn jeg var langrennsløper. Men etter hvert kom det krypende inn en følelse av at dette var artig. Jeg hadde fortsatt ikke spesielt gode resultater. Det var noe som trigget meg.

Og dette «noe» var det å være sin egen lykkes smed og sitt eget nederlags årsak.

– Når det går bra så kan du gi deg selv et klapp på skulderen – ja og støtteapparat selvfølgelig – og når det går dårlig er det ingen andre enn deg selv å skylde på, sier han.

At han personlig står ansvarlig for både suksess og fiasko tiltaler ham.

– Å drive på med utholdenhetsidrett er ofte en tålmodighetsprøve. Det tar tid å bli god. Martin har denne tålmodigheten, sier landslagets trener Eirik Myhr Nossum.