OBERSTDORF: Den forventede dramatikken på 15-kilometeren i tourens andre etappe er historie. Det mest spennende løpet er unnagjort. Didrik Tønseth har gått seg ut av OL-diskusjonen, Emil Iversen har gått seg inn i en krise, Anne Kjersti Kalvå nærmer seg OL-plass og Simen Hegstad Krüger har reist hjem.
Hva står vi da igjen med?
En trønder, Johannes Høsflot Klæbo, som leder i sammendraget og som er favoritt til å vinne årets Tour de Ski for andre gang. Det burde da være fantastisk.
For hovedpersonen virker det ikke slik.
Det er fullt forståelig, og helt riktig, at Klæbo har OL om en stor måned som sesongens definitive høydepunkt. Alt han har gjort de siste månedene har handlet om å være best mulig rustet til Beijing.
Tour de Ski er et steg på veien dit, men betyr det virkelig ikke mer enn det for verdens beste langrennsløper?
Har ombestemt seg etter Tour-fiasko
Langrennssporten internasjonalt er utsatt. Interessen i Mellom-Europa er liten. Jeg tror aldri pressesenteret under åpningsdistansene har hatt så mange tomme kontorpulter som i år. Det skyldes nok delvis koronapandemien, men det kan også være et tegn på synkende interesse.
Som et grep for å løfte interessen var Tour de Ski genialt da det ble innført for femten år siden. Nyskapende, spektakulært og ekstremt. Prestisjen i å gå først på toppen av monsterbakken i Val di Fiemme var enorm. Er du i tvil, kan du bare spørre Charlotte Kalla, som fikk livet sitt snudd opp ned etter seieren i 2008.
De siste årene er mye av det spektakulære blitt fjernet. Ikke lenger noen knallhard tremil i Lenzerheide, der Martin Johnsrud Sundby gikk som en maskin i 2016. Ikke lenger den tøffe langetappen i fantastiske omgivelser fra Cortina til Toblach. Ikke lenger sprinter med utfordrende hopp, der Marit Bjørgens skitester ble skadet før etappen i Val Müstair i 2016.
Men foreløpig har vi i hvert fall verdens beste langrennsløper med.
Eller har vi det?
Det er full krise nå
Tour de Ski er en så tøff konkurranseform at mange stjerner i løpet av historien enten har droppet konkurransen eller tatt stadige vurderinger på om det er fornuftig å fullføre.
Det har uten tvil svekket konseptet.
I 2018 ledet for eksempel Ingvild Flugstad Østberg touren foran Heidi Weng. Foran fjerde etappe i Oberstdorf, altså omtrent der vi er nå i Tour de Ski, kunne den norske landslagsledelsen fortsatt ikke svare på om de to stjernene kom til å fullføre.
Klæbo usikker på Tour-etapper: – Vi får se
Emil Iversen reiste hjem midt under touren i 2019, etter å ha vunnet en etappe i Oberstdorf og kjempet i toppen sammenlagt. Det skapte kraftige reaksjoner både i Norge og utlandet.
– Snart har vi ikke sponsorer i idretten vår for ingenting er interessant. Og ingen ser det på TV, sa russernes trener Markus Cramer.
Nå er dette temaet høyaktuelt nok en gang.
Etter den andre etappen i Lenzerheide sa Klæbo at han har tenkt veldig lite på sammendraget.
-Jeg tar ett renn av gangen, og så får vi se hvor lenge jeg holder på, sa han til VG.
Ja, han holder fast på at plan A er å fullføre, men sier at han vil hoppe av på sekundet om han kjenner at det er negativt for det som skal skje i februar.
Denne klemmen fikk frem tårene
For Emil Iversen, som sliter voldsomt og er sjanseløs i sammendraget, ville det ha vært fullt forståelig om han reiste hjem. Blir Klæbo syk eller får trøbbel på annet vis, er det også enkelt å skjønne.
Men hvis han bare får en følelse av at det kan påvirke OL-formen?
Det er også mulig å forstå, men for langrennssporten er signalene Klæbo sender ut ikke bra. Det er mulig å tolke svarene hans som at Tour de Ski for ham ikke har mye større betydning enn en treningskamp i fotball, at en sammenlagtseier ikke betyr noe fra eller til.
Hvis det ikke betyr mer for mannen som kjemper om seier, og hundretusenvis av premiepenger, hvorfor skal vi da forvente at TV-seere både i Norge og utlandet skal bry seg, finne frem til riktig TV-kanal og prioritere langrenn foran alle andre underholdningstilbud?
Og når da Tour de Ski er internasjonalt langrenns nest største høydepunkt i sesongen, kun slått av VM eller OL, har det internasjonale skiforbundet (FIS) et stort problem.
Én sak er at superstjerner som Therese Johaug ikke stiller i det hele tatt. Men som vi så i fjor, da alle nordmenn holdt seg hjemme, får andre stjerner mulighet til å skinne.
Det er faktisk verre at sammenlagtlederen vurderer å hoppe av når som helst, med mindre det handler om sykdom eller skader.
Det handler om respekt for produktet, konkurransen du har meldt deg på i og ansvaret de aller største stjernene har for langrennssporten.