35-åringen ønsker ikke å ta sjansen på å bli idrettsinvalid. Han velger et aktivt liv etter karrieren fremfor en usikker OL-satsing.
– Det har vært tolv år med oppturer. Jeg vil ikke bli en seigpint idrettsutøver. Jeg ønsker ikke å være med i tre år til for å være med på nedturen. Jeg vil gi meg mens jeg faktisk har prestert, sier Hetland.
Med en hamburger plassert på bordet foran ham midt i Trondheim sentrum, forteller han at han er mett på toppidrettslivet. Han har tenkt nøye gjennom avgjørelsen. Åtte uker uten trening har gått siden den fatale kneskaden slo ut midt under VM-sprinten. Han vil ikke ta sjansen på at kneet kan bli ubrukelig resten av livet. Andre har gjort den feilen før han.
Ser fremover
– Det å ha et kne som fungerer i fremtiden er alfa omega for det aktive livet jeg ønsker å leve, sier Hetland.
I beste fall kunne han begynt å trene for fullt i september. Men når høsten kommer har han funnet ut at han har andre ting å se frem imot kommende vinter, for eksempel telemarkkjøring og et og annet turrenn hvis formen er der.
– Jeg har sett at det finnes et liv utenom idretten også. For fem år siden så jeg ikke det. Det er vel et tegn på at jeg har blitt mer voksen, sier 35-åringen.
Astmaplaget i vinter
– Avgjørelsen er tatt på bakgrunn av det både hodet og kroppen har fortalt meg. Samtidig ble vinterens to store mål, Tour de Ski og VM-sprinten, ødelagt på grunn av astma tror jeg, sier Hetland.
Han har det siste året vært sterkt plaget av pusteproblemer ved anstrengelser i kulde og tåke. Det har ødelagt flere viktige renn og er en medvirkende årsak til at nok er nok.
– Bakdelen med å drive idrett er at belastningen på kroppen blir tøffere og tøffere. Og man må trene bedre og bedre. Jeg har ikke tro på at alternativ trening skal gjøre meg til en bedre sprinter.
Når han selv oppsummerer karrieren ser han med spesiell glede tilbake på hans første verdenscupseier i 1996. VM-gull og gullet i OL i 2002 er to andre store høydepunkter. Derfor er det også greit å gi seg nå.
– Gir meg på topp
Selv føler han at denne vinteren har vært hans kanskje beste sprintsesong. Han tok nye steg og utviklet seg, helt frem til kvartfinalen i VM i Liberec. Der stoppet merittene, selv om han følte seg i sin aller beste form.
– Jeg gir meg med en følelse av at jeg gir meg på toppen. Risikoen ved å satse mot OL-gull er for stor. Jeg ønsker ikke å bli sittende og pusse på en gullmedalje i 40 år etterpå, sier han.
Hetland er utøveren som aldri var skadet. Nå gjør kneskaden at han i øyeblikket må trene på å gå ned trapper. Det er trening han alltid har vært en mester i.
PS. Hetland har ringt sportssjef Åge Skinstad og sagt at hvis landslaget har bruk for han, så må de ringe før 1. mai.
