– Vi gråter sammen og prater med hverandre hele tiden. Selvfølgelig er det enklere å ha laget rundt seg enn det ville vært å overleve en sånn situasjon alene, beskriver Anastasiia Shabaldina.
Mens hun snakker med VG, har 20-åringen hele laget i ryggen.
Mars-solen sender lange stråler inn i den hvite hytteidyllen et par mil øst for Lillehammer. Men smilene er få i skianlegget på Natrudstilen. Skyggene fra den russiske invasjonen preger de 13 unge løperne på 16 til 22 år, og de fire lederne deres, sterkt.
– Vi har det veldig vanskelig. Tankene går hele tiden hjem til familie og venner. Vi er veldig takknemlige for hjelpen vi har fått fra det norske skiforbundet. Men vi vil hjem så fort som mulig. Vi håper dette snart tar slutt, sier Anastasiia gjennom en tolk som er med på telefon.
Hun blir fulgt opp av lagleder, Lada Nesterenko (45).
– Vi gråter mye sammen. Hver dag og hver time når vi er i kontakt med være nærmeste hjemme i Ukraina. Det er vanskelig for oss å være her og ikke kunne hjelpe familiene våre, sier den tidligere OL-deltageren. Hun er redd for foreldrene sine hjemme i Kyiv.
– I landet mitt dør folk, barn dør. Russlands president prøver å ødelegge Ukraina, sier hun.
– Vi frykter at vi må bli her lenge, men håper sterkt på at det ikke blir nødvendig. Hver dag håper vi på gode nyheter. Vi tar kontakt med familiene våre nesten hele tiden. Mange ganger om dagen. Vi er bekymret for dem. Det er veldig vanskelig, beskriver Anastasiia Shabaldina.
Invasjonen kom midt under i junior- og U23-VM på Lygna. Lørdag startet Skiforbundet Spleis-aksjonen som til nå har samlet inn nesten en halv million kroner til støtte for de krigsrammede langrennsløperne. De har flyttet seg fra Hadeland til Sjusjøen.
Utviklingssjef Brit Baldishol har blitt en slags skiforbundets Marte Svennerud. Hun som i Barbra Rings novelle sa «itte no knussel» og tok alle de syv foreldreløse ungene. Baldishol har hytte på Sjusjøen og har tatt alle 17 under sine vinger etter VM.
– Dette føler vi er helt naturlig. Alle ville gjort det samme. Vi må hjelpe til der vi kan og gjøre denne tragiske situasjonen best mulig for dem, sier Brit Baldishol. Hun er lommekjent i langrennsparadiset og ordner alt det praktiske.
Lørdag er ukrainerne invitert som æresgjester til den store norske skifesten i Holmenkollen.
– Vi er veldig takknemlige overfor Norge og Skiforbundet og glade for å bli inviterte. Vi er trygge her. Men hvis det dukker opp en minste liten mulighet til å reise hjem, så gjør vi det, lover lagleder Lada Nesterenko.
Fergebillettene er ombooket til 3. mars. Hver morgen håper ukrainerne på gode nyheter. De ønsker mer enn noe å pakke skibagen og komme seg hjem.
– Frykter dere å måtte være i Norge i lang, lang tid?
– Vi vil ikke tenke på det, svarer Lada.
– Vi er veldig redde for hva som skjer med familiene våre. Stort sett alle løperne kommer fra steder i nærheten av grensen til Russland eller Hviterussland. Kun en av løperne er fra vest i Ukraina, opplyser lederen.
Mange av løperne kommer fra byene Kharkiv og Tjernihiv.
– De russiske okkupantene skjøt en masse mot boligområder. Dusinvis av døde og hundrevis av sårede ukrainske borgere, skrev den ukrainske generalstaben på Twitter fra Kharkiv mandag. Også i Tjernihiv skal det ha vært krigshandlinger.
De ukrainske ungdommene tar seg en ettermiddagsøkt på ski mens VG er på Sjusjøen.
– Det hjelper ikke veldig mye å trene. Tankene på det som skjer hjemme forsvinner ikke. Vi må bare «drepe tiden» og komme oss gjennom dette, sier Anastasiia Shabaldina.
Lada Nesterenko sier hun kjenner på ansvaret for de unge løperne. Hun gjør det hun kan for å holde motet oppe.
– Jeg prøver å finne ordene som kan roe dem ned og gi laget håp, sier hun og serverer VG ravnsvart ukrainsk kaffe. En dag håper hun å kunne gjengjelde den norske gjestfriheten til Brit Baldishol og skiforbundet i et fritt Ukraina.
Nesterenko er klar på at russerne ikke skal seire i hjemlandet. Helst vil hun selv bidra i krigen.
– Vi er et sterkt land. I verste fall skal vi beskytte Ukraina med bare hendene, sier hun.