For ti år siden fikk Anne Brit Sørsdahl (52) vite at hun hadde brystkreft. Hun har levd med sykdommen siden, men nekter å gi den større plass enn nødvendig.

- Jeg har levd med disse kreftgreiene så lenge, det kan ikke få en for stor plass i livet mitt. Jeg velger å fokusere på det positive og ta vare på det som er friskt - fokusere på alt som faktisk fungerer, sier hun.

- Jeg fornekter det ikke, men det får kun en liten plass. Folk kan bli så fanget av dette. Av sykdommen. Kreften.

- Trening funker

Sørsdahl har stor tro på at hennes aktive livsstil gjør det slik at hun takler behandlingen bedre. Hun har vært gjennom både operasjon, stråling og flere cellegiftkurer. Hun har likevel aldri følt spesielt fatigue (En følelse av å være unormalt trøtt og utmattet, og ha konsentrasjonsvansker. Journ.anm.) etter disse kurene, og tror treningen er årsaken til det.

- Ja, jeg tror det er treningen som er grunnen til det. At jeg tåler behandlingen såpass fint. Derfor vet jeg at selv om jeg er sliten når jeg kommer hjem fra jobb - så må jeg likevel komme meg ut. Trening får en jo til å føle seg bedre, sier hun.

Hun snakker fort og er engasjert. Dette er noe hun brenner for.

- Trening funker. Også når du er syk. Jeg elsker følelsen av å nå en fjelltopp, det gir en enorm mestringsfølelse - det at jeg på tross av kreften fikser det. At jeg kommer meg opp og ut.

Trener mye forskjellig

Sørsdahl, som er utdannet fysioterapeut, jobber fortsatt som forsker på Høyskolen i Bergen, men i redusert stilling. I tillegg følger hun opp barna sine på 25 og 17 år - og holder seg i fysisk aktivitet. I tillegg til gåturer og joggeturer, Pilates, Body Balance, Yoga og spinning - trener hun også styrke.

- Det er mage, rygg, armer, bein - ja, alt egentlig. Jeg har pratet litt med en fysiolog på jobb som har sagt at jeg nok ikke kan øke belastningen under cellegiftbehandlingen, men at vedlikeholding går fint.

- Jeg må tilpasse ting hele tiden, og jeg er veldig heldig som kan tilpasse det selv. Med utdanning som fysioterapeut vet jeg en del om hvordan jeg kan holde meg i form, sier hun.

Datteren på 17 år har levd med en syk mor siden hun var syv. Det er en del av hverdagen.

- Hun er en helt vanlig tenåring, og det er jeg så glad for - det er helt herlig. Det er så bra at hun er seg selv og ikke tar spesialhensyn til meg, sier Sørsdahl.

Hun følger henne opp, og bruker den ledige tiden på seg selv.

- Hun må kjøres til trening og jeg takker henne for det nesten hver gang. Det blir et påskudd for meg til å ta meg en tur eller til å gå og trene styrke mens jeg venter.

Ikke alle dager er like gode

Likevel er det slik at ikke alle dager er like gode. Da velger den spreke 50-åringen å senke ambisjonene.

- Jeg må gjerne ha noen sovedager etter en cellegiftkur, og noen dager går jeg gjerne en rolig tur i flatt terreng heller enn å gå en lang og tøff tur.

- Jeg kjenner an formen, den varierer veldig. Noen ganger orker jeg bare bittelitt, andre ganger kan jeg gå til toppen av Gullfjellet. Når jeg får cellegift er jeg ikke så sprek.

Hun ønsker å inspirere andre i lignende situasjoner til å være aktive.

- Det er flere og flere som lever med langvarig kreft, og vi må finne en normal måte å leve med det på.

- Har dette med trening endret seg etter at du fikk kreft?

- Det er vel mest slik at jeg er blitt mer opptatt av å prioritere det, det er jo kjempeviktig å være i fysisk aktivitet - og etter at jeg fant ut at jeg hadde kreft ble det veldig viktig for meg å finne tid til det.

Har fått spredning

For en tid siden fikk hun vite at kreften har spredd seg.

- Det kom som et sjokk da legen fortalte det. Min første reaksjon var at jeg hørte hva han sa, jeg skjønte hva han sa - men det sank liksom ikke helt inn. Jeg brukte en stund på å fordøye det, forteller hun.

- Nå bruker jeg lite tid på å tenke fremover, det blir bare dum bruk av energi. Jeg tror de rundt meg klarer det også - at de stoler på at jeg sier det som det er. Kreft er ikke noe stort tema hjemme hos oss.

Hun har fått spørsmål om det er noe hun vil gjøre, og om det er spesielle steder hun vil reise.

- Men hverdagen er det viktigste for meg. At den fungerer. Det er det som er livet.

- Jeg vil ha et vanlig liv.

Lever i nuet

Hun synes ikke livskvaliteten er blitt dårligere selv om hun er syk.

- Jeg er på mange måter tvunget til å leve i nuet. Tidligere jobbet jeg omtrent 120 prosent, og jeg hadde en travel hverdag med to små barn. Nå må jeg ta det roligere, og da rekker jeg å nyte livet litt mer.

- Er det sånn at man lærer å sette litt mer pris på livet?

- Ja, jeg tror det.

Sørsdahl er veldig åpen om at hun har kreft, men sier samtidig at hun ikke har et behov for å snakke om det.

- Jeg går i en klubb med seks venninner og der gidder vi ikke å snakke om sykdom. En blir jo bare trist av det. Jeg kan godt snakke om det, men jeg foretrekker å ikke gjøre det.

Viktig å være i jobb

Hver eneste dag legger hun også inn tid til mental trening.

- Det varierer litt hvor lang tid det tar, alt fra 8 til 45 minutter. Jeg har lastet ned noen program fra Olympiatoppen. Jeg gjør heller dette enn å ta meg en ettermiddagslur.

Etter at hun fikk kreftdiagnosen for ti år siden bestemte hun seg ikke bare for å trene, hun tok også en doktorgrad.

- Er det viktig for deg å være i jobb?

- Ja, absolutt. Jeg elsker jobben min. Jeg ser på meg selv som en arbeidskvinne, og jeg kan ikke legge bort den delen av meg. Det er en stor del av livet mitt, og en kilde til energi. Jeg tror ikke jeg hadde fått noe bra liv ved å bli hjemme.