- Karin er et prakteksemplar av et menneske. Hun sprer gode verdier som grundighet og ståpåvilje. Hun har vist at det går an å nå til topps selv om du kommer fra ei lita bygd. Da Karin var med på å ta sølv i Seoul, innkalte jeg til et kort telefonmøte i kulturstyret. Enstemmig innstilte vi på at hun skulle få kommunens kulturpris, forteller Hallvard Løkholm, kultursjef i Frosta i 1988.

I kjellerstua hjemme i eneboligen på Andøytoppen, ei lita halvmil utenfor Kristiansand sentrum, henger diplomet. Det har bare selskap av to olympiske diplomer. Karin er tydeligvis like stolt av utmerkelsen som bygda er av henne.

De fremragende ferdighetene som forbundet verdsatte, var nok ikke minst breddesynet og den ålende gjennombruddskraften, som selv ikke en berlinmur ville ha kunnet stoppe.

Betyr mer i dag

- Hadde jeg fått en slik beskjed for ti år siden, hadde den ikke betydd så mye for meg. Mot slutten av karrieren følte jeg at oppmerksomheten ble i meste laget. Når jeg blir så glad for dette nå, har det vel noe med alder å gjøre, at jeg er litt glad for at noen husker på meg, smiler Karin. Smilet husker vi også. Det er riktignok 11 år siden det siste av mange intervjuer med «KP». Årene har fart godt mot henne.

Hun startet på seniornivå som 15-åring for Frosta i 5. divisjon. Som frontfigur i en jentegjeng rykket KP og laget hennes opp gjennom divisjonssystemet helt til nest øverste nivå. To ganger ble det tap i kvalik. til toppen. I 1987 klarte Karin ikke lenger å takke nei til trondheimstilbudene og ble Byåsen-spiller. Der utgjorde hun litt av ei backrekke sammen med Trine og Mia:

- Jeg hadde jo lyst til å prøve meg i den øverste divisjonen. På landslaget var jeg allerede, uten å spille noen sentral rolle de første årene. Tvert imot jeg var en god stund med nærmest som breddeholder ute på venstrekanten.

Styrte Norge-skuta

Det lette, elegante løpesettet hadde Karin fått som fars-arv, fra mellomdistanseløper Ivar.

- Vi var på mange løpeturer, og jeg deltok i mange terrengløp før jeg valgte håndball som min idrett.

Så tilpasset hun steget til 20 x 40 meter på parkett i stedet for kilometervis i terrenget eller rundt og rundt på 400 meter tartan. Og takk for det.

Håndballbane var forresten alt annet enn selvsagt i de første årene av KPs håndball-liv:

Trening i gymsal

- Etter at vi begynte på videregående i Stjørdal, skaffet vi oss halltrening enten der eller vi kjørte til Meråkerhallen, forteller Karin. Det var godt nok som startpunkt i en karriere som førte henne inn i verdenseliten.

Hvem ville forresten ha havnet i toppen av hennes trønder-ranking, uten å regne med seg selv? Selv om vi hadde et 50-årsperspektiv på vår kåring, og KP bare regnet med de spillerne som hun faktisk har sett spille, så endte vi opp med de samme to andre i topp tre; Trine Haltvik og Ingrid Steen. Den tredje? Hanne Hogness. . .

PS!

Fremragende. Karin Pettersen Ryen er kåret til tidenes beste trønderske håndballspiller. I sin samling har frostajenta to OL-sølv og to VM-bronse.Karin sammen med de to barna Vegar og Marte foran Frostas kulturpriser stolt av det mamma Karin har utrettet på håndballbanen.