Hvis det er én ting som har begeistret nordmenn mer enn youtubefenomenet «The Fox» den siste uka, er det nok at resten av verden, og ikke minst USA, også har latt seg begeistre av nettopp den samme korny musikkvideoen fra Norge. Over 14 millioner visninger i dagene frem mot premieren på sesong 3 av «I kveld med Ylvis», er mildt sagt god reklame. Og det legger lista høyt. Vi vil se mer i samme gate.

Programmet starter med teknisk feil i seks minutter, som jeg lenge mistenker å være en slags metamorsomhet jeg ikke helt forstår. Heldigvis har ikke Ylvis vokst seg riktig så store ennå at de tillater seg å tirre seerne med den slags. Men når de omsider får i gang sendingen så går det likevel litt tregt. Riktignok i den henslengte, fjasete og ganske sjarmerende ylvisstilen som er så vanskelig å mislike, men det tar tid før programmet kommer ordentlig i gang. Veldig lang tid.

Intervjuet med Pernille Sørensen er verken spesielt morsomt eller interessant, og jeg tar meg selv i å vente på sketsjene eller en musikkvideo, et eller annet jeg kan le ordentlig av i samme gate som heis-sketsjene eller taxisangen i de tidligere sesongene. Men først kommer nok et intervju, nå med en nederlender som vil sende folk til planeten Mars i løpet av noen år og en norsk 19-åring som gjerne vil dra. Kanskje er det de før omtalte forventningene, men jeg kjeder meg litt nå.

Etter 40 minutter kommer endelig et videoinnslag hvor gutta utfører «hyss» i Småland inspirert av Emil i Lønneberget. Ikke fantastisk, men småartig og med potensiale til å bli veldig bra utover i sesongen. Endelig, nå er vi i gang, tenker jeg, men så viser det seg at det straks er slutt.

I 50 minutter er dette langt fra Ylvis på sitt beste, men avslutningen med «The fox» drar det hele opp et ekstra terningkast. Det hjelper ikke om den allerede er sett i hjel. Dette er ganske enkelt godt humorhåndverk.

TVNorge hevder at de «tar humor på alvor», og med Asbjørn Brekke-show etterfulgt av Ylvis har de i alle fall befestet seg som humorkanalen på tirsdager. Foreløpig er det Asbjørn som får frem den største latteren hos meg, men jeg håper Ylvis tar opp kampen. Litt mindre talkshow og litt flere absurde Ylvis-klassikere så er vi der.