«Kari Traa-leikane» er et av høstens nye realitykonsept på TV3 og er det første store programmet som er utviklet av det trondheimsbaserte TV-produksjonsselskapet «Ferrytale» som består av blant andre Klaus Joakim Sonstad og Lasse Berre.

Produsent Berre omtaler programmet som intrigefri feelgood-reality, og en slags blanding mellom 71 grader nord, The Apprentice og Top Model.

I serien skal den tidligere skistjernen Kari Traa finne en jente som skal få fronte Traas populære klesmerke, og det ved bruk av klassisk realityoppskrift der tretten jenter konkurrerer i diverse øvelser til det kun står én vinner igjen.

Intensjonen om å være en motvekt til realityseriene som baserer seg på baksnakking, allianser eller utsultede ungjenter som griner fordi de må klippe panneluggen, er god. Og det er fint å se egenskaper som fysisk styrke, humor, kreativitet og mot være det som skal lede jentene til seier. Men i de første to episodene fremstår dessverre deltakerne bare som fem år eldre utgaver av «Top Model»-jentene. De er tynne og pene og jobber med trening og ernæring og sånt. Ja, bortsett fra en rocka tatovør og en musikalartist med ring i nesa, som et par eksotiske alibi.

Det betyr ikke at dette ikke er både tøffe og interessante damer, men det legges ikke opp til at vi skal bli særlig kjent med dem og de fremstår som like flate som sine yngre modellkolleger. Som programleder er Kari Traa både sjarmerende og sympatisk, men også hun er ganske anonym og kunne gjerne gitt mye mer av seg selv. Forhåpentligvis byr både hun og deltakerne litt mer på seg selv utover i serien.

Høydepunktene ligger i øvelsene deltakerne må gjennom, om det er å lage tøff skifilm i bunad eller å slå seg gule og blå i roller derby. Dette er både morsomme og tøffe utfordringer som får opp tempoet og gir noen gode TV-øyeblikk. Her er det masse blod og svette, og veldig lite tårer.

Det siste er på mange måter befriende, og det er godt å slippe intrigemakingen, men det blir litt kjedelig. Tøffe og morsomme jenter på TV er absolutt kjærkomment, men skal det bli feelgood-TV, må seerne få mulighet til å bli glade i deltakerne. Og da må vi bli kjent med dem først.

Anmeldelsen er basert på de første to episodene.