I en trangbodd by der mange familier bodde på ett rom og kjøkken, sto ikke kvalitet øverst på prioriteringslista da det ble bygd midlertidige kriseboliger på Solhaug på Rosenborg i mellomkrigstiden. Her gjaldt det å skaffe boliger. På Pappenheim nedenfor festningen skjedde det samme – provisoriske hus ble satt opp i påvente av større og mer solide hus.

- Apropos diskusjonen om flyktningboliger og reduserte standardkrav, sier Anne Camilla Vaalund.

- Midlertidige boliger blir gjerne stående. Du kjenner igjen denne hustypen både på Pappenheim og på Skitbyen.

I dag er det populære strøk. De små husene tilfører nabolagene idyll og sjarm, og de fleste husene har fått den oppgraderingen egentlig trengte fra starten av. Anne Camilla og Hans Vaalund kjøpte sin halvpart i Henrik Mathiesens vei i 2000. Det var 62 kvadrat fordelt på to plan.

95-åring i ny utgave

- Vi falt for beliggenheten og nabolaget. Det er bynært, men stille og skjermet. Vi fikk litt skomakergatafølelsen, smiler Anne Camilla. Huset var overmøblert og i dårlig stand, men det unge paret så mulighetene. De flyttet inn, strippet lag på lag med gulvbelegg og tapet, slipte gulv og la nytt på veggene. Skiftet kjøkkeninnredning. Rene overflatejobber altså. Den gang. Så gikk årene. De bodde i 12 år og fikk tre barn før de etter hvert begynte å føle at det var litt trangt, tross alt.

I 2014 sto et tilbygg med grunnflate på 18 kvadratmeter ferdig, i tre etasjer.

- Når vi først skulle bygge på, tok vi det gamle også. Rev alt så langt inn det lot seg gjøre uten at huset falt fra hverandre. Da så vi at huset var satt sammen av prefabrikkerte lemmer. Snekkerne påsto at det bare sto av gammel vane, ler Anne Camilla. De har erfart det samme som mange huseiere gjør: oppussingsprosjekter blir ofte mye mer omfattende enn opprinnelig planlagt. Fordelen var at de nå sto fritt i gjenoppbyggingsfasen.

- Målet vårt var å få ha et hus som fortsatt så ut som det var fra 1919, men som samtidig var moderne og funksjonelt. Vi vred den gamle trappa 90 grader, utvidet kjøkkenet og stua, og flyttet på noen døråpninger for å få mer praktisk romløsning.

Med Kuhaugen som en litt ruvende lystyv i nabolaget, syntes Anne Camilla og Hans det var utfordrende og viktig å få mest mulig lys inn i huset.

Løsningen på dette ble å gå fra tofags til trefagsvinduer på husets lyseste side, ha glass i inngangsdøra og supplere med et høyt og smalt vindu i trappeløpet samt tre overlysvinduer på nordveggen. De valgte også å bruke skyvedører med glass, slik at flere rom nyter godt av lyset som kommer inn på én side av huset.

Klimatanker ved oppussing

At huset skulle se gammelt ut, var ett mål. Et annet var at de ikke skulle bruke mer energi enn før, selv om huset er blitt dobbelt så stort.

- Jeg er fornøyd med miljøaspektet ved prosjektet vårt. Vi er en familie på fem som fortsatt bruker like lite strøm som vi gjorde da vi bodde på 62 kvadrat, eller faktisk litt mindre strøm enn før. Huset vårt kan vel sånn sett være et eksempel på at også en innvendig oppussing kan bedre klimaegenskapene til et hus betraktelig, sier Anne Camilla. Stikkord er etterisolering i vegger og tak, varmepumpe, vannbåren varme gulv og vedfyring.

- Selv om jeg personlig er opptatt av estetikk, mener jeg også at det er viktig å huske at oppussing ikke bare handler om pene overflater. Kan du ta med deg en klimagevinst når du først er i gang med oppussing, bør du absolutt gjøre det, oppfordrer hun.

For Anne Camillas del ble dette en to fluer i ett smekk-sak. Estetikeren i henne liker at ting ser ut som det de er. Nye møbler som er designet for å se gamle ut, eller etterligninger av materialer, er ikke hennes stil. Så det å kjøpe brukt, handler både om klimagevinst og om smak for henne.

- Jeg er nemlig veldig glad i mid-century modern, også kjent som retro, smiler Anne Camilla.

- Jeg liker ting som er godt og solid og ordentlig laget. Vil du ha den kvaliteten på nye møbler, blir det veldig dyrt. Derfor er det heldig at jeg liker gamle ting.

Estetisk glede

En del bruktfunnfolk er store på å pusse ned og male gamle møbler. Anne Camilla driver ikke med det.

- Alle flater i huset er malt – med linoljemaling. Da trengs det noe som bryter opp. Men jeg vil jo ikke ha furu, så da er gyllent treverk på gamle møbler perfekt. Skal jeg gjøre om noe, syr jeg heller nye tekstiler, sier hun. Anne Camilla har god dreis på symaskinen.

Mange vil kanskje kjenne henne igjen som innehaver av butikken Krusedull, der hun solgte tøybleier og bæreseler. Det begynte med hjemmesøm. Og vokste utover 2000-tallet til noe som ble såpass stort at trivselen forsvant. I dag jobber Anne Camilla i Husbanken, og lar hjemmet nyte godt av eventuell oppdemmet kreativitet.

- Jeg elsker stoff, puter, skinn. Planter og blomster. Kurver. Jeg har ikke så mange enkeltting som betyr spesielt mye for meg – det er nok mer helheten jeg er opptatt av. Samtidig innrømmer jeg glatt at jeg alltid har vært glad i fine ting. Og jeg mener heller ikke at man trenger å rettferdiggjøre hvorfor man blir glad av fine ting. Det gir rett og slett en estetisk glede som er verdt noe i seg selv.

Men det trenger ikke være dyrt, fint og fancy, sier Anne Camilla, og peker på at det er mulig å være opptatt av å ha det fint rundt seg uten at man av den grunn trenger å være en materialistisk type.

- Da vi skulle bygge om, måtte vi tømme huset. Det var et nyttig oppgjør med alle tingene.

Vi kvittet oss med alt som ikke hadde affeksjonsverdi, og begynte å følge med på finn. Så bygde de hjemmet sitt på nytt – med brukte ting.