I over 20 år har jeg prøvd å like Mark Kozelek. Først som sentrum i det såre depperockbandet Red House Painters i starten på 90-tallet. Siden under etiketten Sun Kil Moon eller under eget navn. Han har gitt ut flere flotte album, men aldri nådd helt opp når et år skulle oppsummeres. Hans hyperpersonlige tolkninger av AC/DC eller John Denver har gjerne gitt meg mer enn hans egne sanger. Inntil nå.

Sun Kil Moons album av året «Benji» kom i februar. Det har navn fra den amerikanske barnefilmen. For hver måned som har gått, har plata vokst seg til ikke bare årets beste, mest gripende album, men også plata mye av Kozeleks karriere og liv har pekt mot.

Dag 1: Ole Jacob velger seg Temples

Dag 2: Sarah velger seg Highasakite

Mark Kozelek er en vanskelig fyr, beryktet for å skjelle ut fans på konserter, samt for 2014s mest notoriske krangle-sang, «War on Drugs: Suck My Cock». Hans nidvise om årets mest kritikerroste band er ikke på «Benji», ikke blant hans beste sanger, for å si det forsiktig. Den er best som illustrasjon av Kozeleks hang til å agere som lynavleder for sine fremste kvaliteter.

De har aldri kommer bedre til sin rett enn på «Benji». For å oppdage det, holder det ikke å strømme plata mens du gjør noe annet. Som bakgrunnsmusikk funker kanskje slentrende groovy «Ben's My Friend» om vokalisten i Death Cab For Cutie eller rett-på-sak-enkle «I Love My Dad». For fullt utbytte av «Benji» må du få med deg ordene, helst med tekstheftet i fanget. Først da trer alle nyansene i den tilsynelatende monotone musikken fram.

Andre gang jeg møtte åpningssporet «Carissa», hørte jeg helt etter. Siden har den og de fem-seks sterkeste sangene stilt alle andre musikalske historiefortellere i år fullstendig i skyggen. Den reflekterende sangen om en 35-årig tremenning som døde i en brann gir uforlignelig start på et album hvor død, hverdagsliv, familie og foreldre besynges med en tone så direkte, assosierende og vekselvis høyt og lavt at det nesten ikke er til å tro.

Innhyllet i gitarbasert, luftig folkpop, med vokalharmonier av bl.a. Will Oldham tar sangene overrumplende veier, fra hans første kyss til den søte popsangen «Jim Wise» om en gammel venn av faren som soner med fotlenke, for barmhjertighetsdrap på kona.

Aldri før har jeg hørt en Kozelek-plate hvor samtlige sanger (11) har noe vesentlig, sårt, morsomt, gripende eller fengende ved seg. 22. juli 2011 i Oslo sneier han innom i empatiske «Pray For Newtown», som tar utgangspunkt i skolemassakren i Connecticut i 2012. Mark Kozelek låter som en vanskelig, motsetningsfylt fyr. Måten han kanaliserer det på for tida, delvis på to plater i fjor, og enda mer på «Benji», gjør at han omsider lever opp til hypen fra 1993. Og vel så det.

Terjes fem 2014-favoritter

1. Sun Kil Moon: Benji (Spotify / Wimp)

2. Jenny Lewis: The Voyager (Spotify / Wimp)

3. Hiss Golden Messenger: Lateness Of Dancers (Spotify / Wimp)

4. Hozier: Hozier (Spotify / Wimp)

5. Highasakite: Silent Treatment (Spotify / Wimp)

TERJE EIDSVÅG