Sist jeg skrev i denne spalten, omtalte jeg en voksende avhengighet av stoffhandel på nett. Man skulle tro det var nok svakheter for et skarve kvinnfolk. Men neida, slett ikke. Forrige uke ramla jeg inn på et plantesenter nær meg, og sannelig viste det seg at jeg har dårlig impulskontroll også der.
På platten min har den daue tomatplanten fra fjoråret stått helt til nå, i selskap med salatavlingen fra samme sesong og noen sukkulenter jeg i all min optimisme satte sist høst. Sukkulenter skal ha tørke. Du kan jo gjette hvordan det gikk i pøsregnet.
Så i forrige uke bestemte jeg meg for å gi platten en make-over før påske. Jeg skulle bare ha et par småting, men plutselig fant jeg meg selv ved kassen og oppdaget til min store forbauselse at alt måtehold var kastet på båten. Igjen. På båndet sto et lite seljetre, noen perleblomster, tulipaner og vårlyng til sammenplanting på platten. Nok til å gi inngangspartiet et skikkelig boost. Med dette været kommer det ikke til å blomstre skikkelig før uti mai, dermed er det fiks ferdig til nasjonaldagen også. Jeg har ei vakker lykt der ute også. Den har blitt kasta veggimellom i tre stormer nå. (Man skulle jo tro at det var mulig å lære etter den første stormen, og satt inn den stakkars lykta før neste meldte kastevind, men den gang ei.) Så den henger knapt sammen og alt av glass er for lengst knust, men hvis ingen rører den, ser den rett så fin ut. Særlig nå – i godt selskap med flotte planter.
Ja, og så kjøpte jeg to krukker med en slags for meg ukjent orkideart til å ha inne. Kjempeflotte. Og kronen på verket: et bonsaitre. «Du skal potte den over i én størrelse større krukke», sa damen til meg, med alvorlig mine. «Jepp», svarte jeg, dro hjem og planta det over i ei svær skål, mye større enn potta. «Den bør ikke stå lenger unna et vindu enn fire meter», sa damen. «Jepp», svarte jeg og plasserte den i en krok seks meter i lett vinkel fra nærmeste vindu. Det tenker jeg at går utmerket.
Så nå sitter jeg her i stua mi, kjenner gleden over et inngangsparti som atter en gang kommuniserer «velkommen» i stedet for «død og fordervelse» og et herlig, foreløpig frodig bonsaitre som undrer over hva som skjedde med den trygge tilværelsen på plantesenteret. Og jeg kjenner at det er jo litt artig med en noe dårlig fungerende impulskontroll. Tenk om jeg hadde tatt fornuften fangen i stedet; det blir ikke mye bonsai av det.
