På lørdag var det hundre år siden den kjente, og i sin samtid beryktede, forfatteren Agnar Mykle ble født i Trondheim. Han er mest kjent for sine bøker «Lasso rundt fru Luna» fra 1954 og «Sangen om den røde rubin» fra 1956.
Bøker som, på grunn av sitt seksuelle innhold, var svært radikale da de ble skrevet.
Likevel er det ikke mange spor her i byen etter det som kanskje er Trondheims viktigste forfatter.
Les på Pluss: «Min tid kroppsvisiterte meg. Den oppdaget ikke min ømhet.»
– Det at Mykle var fra Trondheim, merkes ikke i det daglige. Det er knapt noen som kommer til byen som får med seg at han var herfra, sier Ragde.
Ikke plass til Mykle
– Hvorfor er ikke en så sentral forfatter som Mykle var, mer til stede i bybildet?
– Trondheim som by er sentrert rundt andre ting: Vi har Olavsarven og Nidarosdomen, i tillegg til at vi er opptatt av Trondheim som universitetsby. Nå for tiden ligger det også et spesielt fokus på Trondheim som miljøby. Det er rett og slett ikke plass til Mykle, mener Ragde. Av dem som likevel har engasjert seg for å fremme Mykle i hans egen fødeby, trekker Ragde frem forfatter Fredrik Skagen.
– Skagen er Norges Mykle-ambassadør. Han har ivret for Mykle hele sitt liv, og sørget for at «Agnar Mykles plass» ble opprettet på Øya, forteller hun.
Skagen tok nylig med Ukeadressas journalist Halldis Nergård på en guidet tur til den nevnte plassen, som for øvrig er umerket slik at det er langt fra åpenbart hvem den hedrer. Mykle-biograf Anders Heger var også med på omvisningen.
Les på Pluss: Mykle ved reisens ende
– Det skulle ha tatt seg ut om bystyret på 1950-tallet hyllet Mykle midt i det verste oppstyret. Men i årene etterpå, særlig etter Mykles død i 1994, burde noen ha tatt et initiativ. Trondheims befolkning har grunn til å være stolt over en slik forfatter. Hans bøker er et litteraturhistorisk vendepunkt. Han gir oss fortellingen om hvordan Norge ble moderne, sa Heger til Nergård.
- Bør hedres
Forfatter Carl Frode Tiller har heller ikke registrert at det har blitt gjort stas på Mykle i anledning hundreårsjubileet.
–Jeg har imidlertid ikke fulgt med så nøye. Det ingen tvil om at han er en stor forfatter som bør hedres, sier han. Tiller leste «Lasso rundt fru Luna» da han gikk på videregående.
– Den gjorde sterkt inntrykk da. Det er mulig at Mykles bøker er en type litteratur som er spesielt tiltalende for unge mennesker. Det er mange bøker jeg leste på den tiden som jeg har glemt, men Mykle sitter.
Selvbiografisk pioner i Norge
Mykle benyttet seg av selvbiografiske element når han skrev, og fikk mye kritikk for å inkludere virkelige mennesker i sine bøker. En etisk problemstilling vi kjenner godt også fra dagens litteratur.
– Som forfatter står man helt fritt. Det å kunne bli omtalt i et skjønnlitterært verk, er prisen å betale for å omgås en fremtidig eller nåtidig forfatter, sier Ragde, som selv benyttet seg av grepet i sin siste bok: «Jeg har et teppe i tusen farger». Der skriver hun utleverende om sin mor. Likevel, Ragde legger til at Mykle visst kunne skrive det hun kaller giftig-humoristisk.
– Mykle kunne umiddelbart fange opp hvilken type en person var. Han var en stor satiriker og ironiker. Samtidig var han uredd, modig og kompromissløs – noe av det viktigste ved å være forfatter. Tiller mener på sin side at man bør skåne folk i den grad det ikke går på bekostning av den litterære kvaliteten.
– Men, jeg ville selv gått over en del grenser hvis den litterære kvaliteten sto på spill, påpeker han, og legger til:
– Folk kjente seg igjen i karakterene til Mykle. Slik vil det alltid være. Et sted må man hente inspirasjon fra.
- Det Knausgård gjør er «peanuts» i forhold
– Er Mykle den opprinnelige Knausgård?
– Ja, i Norge. Det kan man si. Samtidig var det mye vanskeligere for Mykle å publisere «Sangen om den røde rubin» i 1956 enn det er for Karl Ove Knausgård å gi ut «Min kamp» nå. Prisen å betale for å være så modig, var langt større for Mykle. Det Knausgård gjør er «peanuts» i forhold, sier Ragde.