Jeg er skikkelig glad i høsten. Fargene, lufta, kosen. Muligheten til å gjemme støv og rot bak tente stearinlys og varm te. Det er herlig.
Men, som med så meget annet, finnes det elementer som er mindre herlig. Jeg har oppdaget ett jeg sliter med å se positivt på: kongroa! Noen kaller dem vevkjerring, noen kaller dem stankelbein (hvilket jeg mener er feil, for det er dem med vinger som heter det), noen kaller dem edderkopper. Det vil jeg også påstå at er feil. De tilhører riktignok edderkoppfamilien, men edderkopper gir meg pustebesvær, angst og en trang til flukt. Kongroa gir meg lette grøsninger og en slags kvalmefølelse, men fremfor alt irritasjon, ikke redsel eller angst.
Les også: Sesongskifte
Les også: Husarbeid med mening
Huset vårt er utsatt for et angrep. De er visstnok harmløse, men dette er en invasjon, like fullt. Forleden kveld gikk fire, ja, du leste rett - fire! - kongroer over puta mi før jeg sovna. Puta mi! På barnerommet er det hvit rullegardin. Den liker de godt. Seks eksemplarer av den langbente og svært lite sjarmerende arten måtte feies ned av gardina og ut vinduet før kidsa slapp inn på rommet. Og aller verst: Hver eneste natt våkner jeg av at en av dem promenerer på meg. Oppå meg! På huden min! Det er ikke greit!
Jeg har lest at det er funnet fossiler som regnes å være 400 millioner år gamle. Hvilket indikerer at jeg har mikroskopiske sjanser for å utrydde arten, til tross for iherdige forsøk. Og bare så du vet det; Det klør i hodebunnen min når jeg skriver dette. Akkurat sånn som det klør når noen plutselig, som oftest ubedt, begynner å prate om lus. De er ikke velkomne, noen av dem!
Les også: Vi har fått en tyv i huset
Jeg har også lest at hannene trekker inn i husene om høsten for å lete med lys og lykte etter make. Newsflash: Det ække meg! Jeg blir aldri kona di! Ikke interessert!
Så nå venter jeg på frosten. Da blir det slutt på spankulering på altfor lange ben (som de for øvrig legger fra seg ved anledning). Da blir det pledd, dampende kakao, lange mørke kvelder med levende lys, dempet musikk og lun mat. Og ingen maser om å få meg til kone. Jeg er fornøyd med han jeg allerede har, jeg. Jeg vil ikke ha kjerring til mann.