I sommer har vi utfordret våre faste bokanmeldere til å skrive om en bok de forbinder med sommerlesning og som betyr noe helt spesielt for dem.

I dag: Fartein Horgar om Gunnar Bull Gundersens «En dagdrivers nye opptegnelser.

Han skrev om en mann som tok sine daglige turer innover i en skog, og her kunne han høre navnet sitt mumles, lukt ut av buken på en myr hvor ingenting grodde. Det samme gjentok seg hver eneste dag. Den samme alminnelige stemmen møtte ham. Navnet hans lå der, «flatt og identitetsløst, over en myrflekk som aldri kan dyrkes».

Les også: King er kongen

Les også: Hat er farligere enn kjærlighet

Siden mitt eget tilfelle av redsel for skauen fant sted uten vitner, kunne jeg også rose meg av ikke å være skogredd, men dette åpningskapittelets konkrete redsel, og benektelsen av den, glir over i en annen redsel, en redsel uten annen årsak enn at vi er født og lever uten å vite hvorfor, og det korresponderte klart og uten omsvøp med min egen opplevelse av å bevege meg på tynn is.

Jeg fant «En dagdrivers nye opptegnelser» i min fars bokhylle, en sommerdag året etter at den kom ut. Han var anmelder for den kristelige avisa Dagen, og som seg hør og bør, ga han den dårlig kritikk og begrunnet det med en linje fra Jobs bok. Jeg skulle på haiketur til gudvethvor og trengte reiselitteratur, så jeg nappet den ut av hyllen og leste de innledende setningene.

«Får jeg denne?» spurte jeg.

«Den e’kkje noge for dég», sa han på et så karakterfast stavangersk at man kunne tro han aldri hadde vært utenfor byen han vokste opp i, selv om han knapt hadde satt sin fot der etter fylte femten.

Men jeg visste allerede at den var noe for meg, for før han hadde rukket å svare, hadde jeg bladd opp på en tilfeldig side, og der leste jeg at en «skribent har aldri fri, - er egentlig heller aldri i arbeid, ikke i hva man regner som skikkelig. Han lever i en konstant halvt bort-drømt tilværelse …», og jeg skottet bort på far og skjønte straks at det var ordene jeg akkurat leste som gjorde at han ikke for noen pris ville at jeg skulle befatte meg med Gunnar Bull

Gundersen. Det var ikke for lite fritid han fryktet. Det var heller det, at boken skulle sette griller i hodet på meg, som han pleide uttrykke det, og at innflytelsen fra en erklært døgenikt skulle føre til jeg ikke kom meg i skikkelig

arbeid. Som misjonær. Eller adjunkt. Og verst av alt, at jeg med Gunnar Bull Gundersen som alibi, skulle fortsette å leve i den halvt bortvendte drømmetilværelsen som han allerede mente at jeg hadde gått tapt i.

Men selvfølgelig fikk jeg boka og la i vei med sovepose under armen, men bortsett fra at reisen gikk så langt pengene rakk, er omtrent det eneste jeg ser for meg fra turen, meg selv som sitter på forskjellige kafeer i selskap med en mann som rusler gjennom skogen og lytter til måltroster, gulspurv, gråfinker, stær, ringduer, slik andre lytter til solister i et storband. «Det begynner på swinge i skogen.» Forskjellige fugler «faller inn for fullt (…), det swinger, dirrer, kurrer, growler og stiger enda mer, mens gress og blader blir sterkere og sterkere grønt, granene kaster støv til langt ut i havet, blomster spretter til alle farver og alt blir så hemningsløst av sang og liv og spill og enda sterkere grønt at man ikke kan begripe at det går an å leve så sterkt.»

Og på min vei mot tilfeldighetenes reisemål leser jeg dette igjen og igjen, og når jeg til slutt klapper boka igjen med et mykt klask, ser jeg dem for meg, fuglene, etter at siste tone er stilnet og de pakker instrumentkassene, og flyr hver til sitt.

Jeg leser om museinvasjon og gamle jazzlegender om hverandre, og jeg leser at «musikk - musikk - er alle sjelers gylne tørst og salige drikk». Jeg innvies i brorskap av menn som ser det som plikt å hjelpe hverandre gjennom ensomme dager, de som setter inn i ukene etter jul, menn som hjelper hverandre å drikke opp gammelt brennevin før det blir anløpent og får mugg og blir udrikkelig. Og det med brennevin, skjønte jeg jo, var ikke bra, der var far og mor helt enige. Brennevin førte mye med seg. Kortspill. Bannskap. Kanskje hor. Dagdriveri, helt sikkert.

Jeg leste Gunnar Bull Gundersen som sa at hans «jobb er først og sist å leve og å registrere at jeg gjør det, siden skrive til deg, meg og alle andre hva jeg har levet og registrert». Og helt mot slutten av boka smetter han inn noe som muligens er en kjærlighetserklæring til et

bestemt menneske, men som for alt hva jeg vet kan være en omfavnelse av leseren, av meg. Og alt er fint og vakkert og rent, og det er ikke lenger så farlig å være 21 år og ikke ane hva en skal bli, eller hvor en er på vei.