Den kandadiske r&b-kometen Abel Tesfaye, alias The Weeknd, ga i 2011 ut hele tre miksteiper - alle med så ekstreme kvaliteter at de endte opp nær toppen av min årsliste. Trilogien brettet ut en kynisk og iskald fyr (eller snarere en figur) med pill råtten moral i all sin gru, samtidig sang ingen mer blendende vakkert enn Tesfaye det året.
Les anmeldelsen av «Trilogy» her»
Tittellåten fra det nye albumet, utgitt som singel på forsommeren, er blant årets beste låter for min del - og den som mest åpenbart minner om trilogien. En intens, klaustrofobisk låt som blander forunderlig og svimlende, men vakker musikk med isnende, marerittaktig uhygge.
Resten av «Kiss Land» fortoner seg umiddelbart som en ørliten skuffelse. Den framstår som mindre melodisterk, med et slappere grep om både atmosfære og helhet.
Trilogiens tekstunivers, med sine nedrige dop- og sexutskeielser, var drøy kost - samtidig bidro det til en grunnstemning det var umulig å forholde seg likegyldig til. Innledningsvis virker tekstene på «Kiss Land» hakket ømmere og mykere - men også mer pregløse. Om du ser nærmere etter, er det imidlertid nok av kulde, isolasjon og moralsk vakuum å finne også denne gangen.
Fra å være en figur som kontrollerte alt i hjembyen Toronto, er Tesfaye nå slave av sin egen berømmelse og turnélivet. Han maler et Blade Runner-inspirert bilde av ukjente steder og en medfølgende tilstand av konstant frykt og fremmedgjøring. Dynamikken er ny, det er skjedd et skifte, predatoren er blitt offer. Resultatet er en spiral av tvangsmessig, nytelsesløs sex og selvmedisinering som ender i økende isolasjon og selvhat («I'm not a fool / I just love that you're dead innside / I'm not a fool, I'm just lifeless too»). Han biter seg selv i halen - det som før gjorde ham sterk, får ham til å gå til grunne her.
Albumet har to-tre låter som ikke makter å sette spor, samtidig finnes det gedigne høydepunkt (tittelsporet er nevnt, «Professional» og «Tears in the rain» er andre) - og tilløp til monotoni brytes fint opp med The Weeknd-katalogens første musikalske lysglimt på lette «Wanderlust» (der Michael Jackson-assosiasjonene som hele tiden lurer i bakhodet med Tesfaye, plutselig manes fram med slående styrke - Pharrell-remiksen på deluxe-utgaven er også flott). Fortsatt dominerer det glassklare, strenge og iskalde lydbildet som vil dele lytterne, men som vil stryke deg forførerisk med hårene om du allerede er innenfor.
«Kiss Land» er ikke perfekt, men stagnasjonen holdes på armlengdes avstand med overraskende stor letthet.
Høydepunkt: «Kiss Land»
Anmeldt av VEGARD ENLID
