Jeg skal prate om husdyr. Og nei,- jeg skal ikke skrive om katta mi (jeg mener vår), Janie. (Henne har jeg skrevet om før). Jeg har lovt at jeg ikke skal bli kattegal nå som jeg (jeg mener vi) har fått katt i hus. Så jeg skal ikke gå gjennom hvor søt hun er, hvordan hun fotfølger meg overalt i huset – til og med på do, eller hvordan jeg blir bitte litt sjalu når hun faktisk velger mannen min over meg til tross for at han ser på henne med skrekk i blikket. Jeg skal ikke skrive om noe av det.
Jeg har nemlig også andre husdyr, av typen uinviterte. Når jeg sitter på doet vårt i entreen, akkompagneres alle gjøremål av kvitrende sang. Det er koselig. Inni veggen har et fuglepar tufta sin heim, kvist på kvist. Jeg lurer på om det er det samme paret som bodde der også i fjor og året før. Like koselig hver vår, og like komisk å se dem sitte på taket og late som ingenting, før de stuper inn bak hengeplanten når de tror jeg ikke ser. De er uinviterte, men velkomne.
Så er det de andre uinviterte. Dem er det verre med. Jeg har et lite seljetre på platten. Den er full av frodige blad. Eller, den var det. Så, plutselig, ble tre, fire blad spist aldeles opp av en større larvefamilie. Jeg konsulterte en biolog i nabolaget, Arnstein. ”Hei, ja sjå der ja”, skrev han entusiastisk på melding etter å ha sett et bilde. ”E nok en planteveps som har vært og lagt egg, og no vokser larvene raskt. Kan være pilebladveps det der, Nematus salicis”. Okay. Så, på forsiktig anmodning fra Arnstein (”Det er jo litt stas med husdyr da???!!! Artig for unga å følge med larven aldrimett, vel!!?”), lot jeg nematusene være der de var. Og plutselig ble tre, fire blad til nesten samtlige. Nå ser seljetreet mitt ut som et skjelett-tre, og larvene har kommet opp i tusentallet, lett. Hele treet formelig kravler. Kjempestas, Arnstein…
Hvis de plutselig letter i en gigantisk sverm av morderiske megaveps, kommer jeg på døra di. Hvis vi overlever.
Arnstein sier at de er som mygg, og at vi ikke vil merke dem. En dag blir de liksom bare borte. Jeg er skeptisk. Vi får håpe på dårlig vær, for det er faktisk mye mulig vi går mot en inne-sommer, beleiret av morderveps, og det er Arnstein sin feil.
Det er enda bra vi har ei veldig fin katt som kan trøste oss.
Les også det som Harry Tiller har skrevet om et utakknemlig husdyr
Hvem er er forresten som tyvlåner Mona Grudts katt?
Annemona Granns hund viser tenåringsfakter
