Men selv om jeg altså er en utmerket baker, hater jeg å elte deig. Så, til jul ønsket jeg meg en kjøkkenmaskin. Ikke for å lage alskens flotte middagsretter, men rett og slett for å slippe å kna den forbaska deigen med egne hender. Det er tungvint, klissete, kjedelig og unødvendig. Selv for en utmerket baker.
Og, bare så du vet det, jeg har brukt den deigeltemaskina plenty ganger siden jul. Jeg har laget minst tre brett med rundstykker. Her forleden fikk ikke alle rundstykkene plass på ett brett, så ett rundstykke måtte ligge aldeles alene i ovnen. Det så fryktelig trist ut, men smakte ganske greit. Fra pose det også. Men det jeg er aller best på, det er horn! Dem har jeg bakt mange av. Fra oppskrift, helt uten «én-to-tre-pose».
Det viser seg imidlertid at horn gir en helt spesiell utfordring. Jeg plasserer tuten, eller tappen, eller snabelen om du vil, godt inn under kroppen. Men når jeg setter hornet i ovnen, begynner den å vokse. Den spretter ut av sin sømmelige plassering, og reiser seg stolt i ovnen. På rekke og rad ligger de der, horna, og roper ut om sin uovertrufne potens. Jeg har laget dem små og store, men resultatet er det samme - de står.
Så da får de godta det da, ungene, at matpakken består av en usunn samling med horn av ymse utforming. Samma det - jeg er en utmerket baker.
Les også Harrys «Helt hjem»: Oss klimaskeptikere imellom, Steinaldermannen og Et utakknemlig beist
