Da Seigmen ga seg i 1999 var jeg 16 år, blodfan, og et stykke unna å komme meg inn på bandets siste konserter. I stedet ble en minidokumentar og et avskjedssintervju på NRK2 – tatt opp på VHS – sett langt flere ganger enn jeg egentlig har lyst til å innrømme. Da bandet våknet til live igjen drøye seks år senere i Dødens Dal, hadde musikksmaken bevegd seg et stykke videre, mens interessen hadde forlatt kroppen. Kveldens konsert er følgelig mitt første direkte møte med et band som betydde enormt mye for meg for lenge siden.
Følelsene mine rundt bandet har jeg altså forsøkt å behandle så varsomt som mulig, det vil si ved å la minner være minner. Det ligger en kjerne av kjærlighet her som ikke engang svake «Enola» kan forkludre.
Allerede på introsporet «Monument» kan mye tyde på at jeg kanskje har gjort noen feilslåtte valg oppgjennom. Selv om dette kun er en forhåndsinnspilling, brer stemningen seg utover Byscenen til en passende 90-talls dataanimasjon tilpasset lokale forhold. Forventninger spisses betraktelig før en av nyskivas mest lettlikte låter – førstesingelen «Hva vi elsker» – åpner kvelden ordentlig. Dette er jo lanseringskonsert må vite.
Sterke «Ohm» og messende «Colosseum», sender oss heldigvis kjapt i et langt mørkere terreng. Førstnevnte holder jeg fortsatt blant bandets klart beste, mens sistnevnte er milevis unna det medhårsstrykende Seigmen fra «Metropolis» og «Enola», og fra en tid hvor bandet fortsatt var tverre og utfordrende.
I dyp kontrast til dette gamle mørket står bandets kostelige publikumsfrieri. De er jo ikke mørkemenn, bare snille gutter. Det vitses noe om fotballresultat, det egges opp til bykrig mot Bergen om hvem er har den mest hengivne fanskaren, det skåles og tomler sendes jevnlig i publikums retning. Både jeg og Seigmen har nok forandret oss vesentlig i løpet av de siste 16 årene – noe som kanskje er like greit.
Denne jovialiteten påvirker heldigvis heller ikke bandets innfallsvinkel til materien, og låtene angripes både med fandenivoldskhet, presisjon og intensitet, noe deres ferskeste materiale har enormt mye å tjene på. Spesielt «I mitt hus» og «Trøst» framstår som klassisk kvernende Seigmen-stykker frigitt «Enola»s kjønnsløse produksjon, mens linjene tilbake til «Total» blir gjort enda klarere. Vokalen til Alex Møklebust går dessverre tidvis fra suveren til Mikke Mus-aktig, hovedsakelig på noen av nylåtene, og det er selvfølgelig ingenting kan berge den grufulle «Tenn alle lys». I et ellers sterkt sett er det allikevel begrenset hvor mye slikt skjemmer helheten.
Her overveldes vi heller av velkjente klassikere, og jo lenger vi kommer ut i konserten jo mindre trenger Møklebust å synge – Byscenen har for lengst tatt over den oppgaven, med varierende hell. For min egen del ruver «Fra X til døden» og «Mesusah» størst her – eldre låter som kan illustrere det Seigmen vi kanskje mistet til publikumsfrieriet. Dypkuttet «Nihil» fra «Metropolis» er et annet høydepunkt og som de selv synger: «I en annen tid ville alt ha vært som før/ I en annen tid ville alt ha vært forandret».
Også var det «Hjernen er alene» da, coverlåta de gjorde til sin egen, og et spor jeg trodde jeg hadde hørt flere hundre ganger for mye. Feil igjen, gitt! I en mektig tapning for en Byscene som endelig har kommet ordentlig i siget, oppleves denne samtidig som fullstendig nedslående og mektig rørende. Jeg innser at denne nok er innvevd dypere i DNA-et mitt enn jeg trodde.
Med tanke på antall hender i lufta når Møklebust spør hvem som er førstereisende på denne ferden, tyder det meste på at tidsmaskina Seigmen også fungerer som evighetsmaskin. Et eller annet tidløst er det her, tross alt.
Og i en stakket stund følte jeg at jeg kom i kontakt med en 16 år gammel meg igjen. Bare det kan være gull verdt av og til.
NB: Seigmen spiller ekstrakonsert 19.04.
