– Det kjennes ut som det er tre-fire år siden.
Kristoffer Lo sitter i en sofa på utestedet Kulturhuset i Oslo og starter på en oppsummering av Highasakite-året. Oppsummeringen bare varer og varer.
Det som føles som tre-fire år siden er Highasakites opptreden på Spellemannprisen januar i år. Bandet skulle slippe plata «Silent Treatment» noen uker senere og nå skulle førstesingelen «Since last wednesday» prøves på tv-folket. Jeg husker det veldig godt selv. Vi som følger trøndersk rock ganske tett var helt blåst av banen. Det var nytt nivå, rett og slett. En historisk opptreden.
– Ingrid var helt vill da hun gikk av scenen. Vi hadde fått det til akkurat slik vi ville ha det. Det lått så fett. Envy (nå Nico og Vinz, journ. kom.) skulle spille etter oss og de var veldig oppgira etter opptreden vår. Mandagen etter begynte telefonen å ringe hos Eirik Søreide som booker turneene våre.
– Var det nettopp denne lørdagen dere «gjorde det»?
Kristoffer tar seg tid. Ser opp mot venstre – et tegn på at minnene framkalles.
– Jo, det var nok det. Og da vi solgte ut Rockefeller i Oslo.
- For tre av oss føles det å spille i Trondheim som å komme hjem
Topper alle lister
Highasakite med Kristoffer som hornist og gitarist ble Norges største rocksuksess i 2014.
Etter Spellemann-opptreden har Highasakite spilt over 100 konserter over hele verden, vært mest lyttet til av alle norske band på Spotify og Wimp, blitt nominert til tre Spellemannpriser og fått karakteristikken «beste album 2014» av en rekke aviser og magasiner – inkludert Adresseavisen. Albumet «Silent Treatment» har ligget 45 uker (!) på VG-lista – desidert mest av alle album i år. Uka før jul fikk de gullplate. Bandet har solgt ut tre Rockefeller-konserter i Oslo i tillegg til Øya-festivalen.
Pstereo-festivalen hadde dem nest sist på den største scenen. På tampen av året ble Kristoffer selv utropt til årets musiker av musikkskribent Audun Vinger i Dagens Næringsliv. Lo utkonkurrerte sine kolleger i Nico og Vinz, og vant fordi han har en musikalsk åpenhet som kjennetegner 2014 som musikkår.
Ikke rart den tynne kroppen i sofaen her en oppstemt glød i blikket.
– Det har vært en gedigen opptur, rett og slett.
Lo er rask til å trekke generelle analyser ut av suksessen, og ikke fokusere på sin egen eller bandets fortreffelighet.
– Dette ble en seier for det ambisiøse rockealbumet. Sus av gamle dager, rett og slett. Vi brukte lang tid i studio – det skorta ikke på noe, liksom. Deretter spilte vi mange konserter, og folk lyttet på hele albumet. Slik som i gamle dager.
– Føler du at du har vært med på noe historisk?
– Om det skrives inn i historiebøkene er vel tvilsomt, men for oss fem er det historisk. Vi kommer aldri til å glemme 2014.
Suveren vinner av Adresseavisens årlige musikkåring
Tårene fosset på første rad
Midt i suksessen står altså Kristoffer. Norgeshistoriens kanskje minst strømlinjeformede popstjerne. Venstrevridd, skjeggete, tubaspillende, vegetarianer, engstelig og veldig dyktig. Både Kristoffer og Highasakite er livgivende eksempel på at det går an å lykkes uten å «selge sjela si».
Vi spoler tilbake. Kristoffers lange oppsummering av året...
– Så startet Norgesturneen – og det var utsolgt, vet du. Bergen, Oslo, Trondheim, Ås, Lillehammer, Stavanger og Vadsø. Husker også godt i Sogndal. På fremste rad sto det noen jenter lenge før konserten startet. Så starter Ingrid med strofene: «Lover, where do you live» og så fosser tårene på hun ene jenta. Det samme skjer flere steder. I Bergen. I Oslo. Å reise rundt med et sånt materiale er veldig sterkt. Det er så godt å vite at det har den virkningen på folk.
Turneene kom som kastet på bandet i 2014. Norge i februar, USA i mars, England i april. Tilbake til USA i mai. Hongkong, Taiwan og Japan i juni. Deretter festivalsommer – og bestillingsverk på Moldejazz.
– Jeg tok en runde med far (Lo sier «far» og «mor» – og har kun rosende ord om foreldrene som støttet opp om enebarnet med den store tunge tubaen), før jeg kastet meg helt inn i Highasakite-stormen. Kan jeg sette alt annet på pause – og bare satse på én ting, liksom. Far skjønte ikke at jeg vurderte det en gang. Det er NÅ. Det er NÅ, gjentok han. Når du får det rådet fra en av dem som kjenner deg best, da tar du det. Så da ble det sånn. Måtte si til kjæresten min Nina at den USA-turneen som skulle vare 10 dager blir 24 dager. Heldigvis er hun verdens beste og mest tålmodige kjæreste, smiler Lo og trekker pusten.
– At jeg hadde tatt på meg å lage bestillingsverket til Moldejazz passet jo ikke helt med dette, men jeg kunne ikke bremse.
De beste låtene fra 2014
Drøm og mareritt i USA
I USA spilte Kristoffer og Highasakite 12 konserter for 1000-2000 publikummere. Perfekt satt opp med London Grammar – et annet band i noenlunde samme sjanger. I bussen til JayZ fløy Highasakite fra by til by. En rockedrøm gikk i oppfyllelse.
Men det hadde sin pris. Midt i turneen måtte Kristoffer stå over en konsert på grunn av angstproblemer.
– Jeg sliter med angst for å kaste opp og besvime, spesielt på en scene. Dette er tungt å hanskes med, og jeg går til psykolog for å få mer kontroll på dette.
I sommer måtte han gi tapt for angsten noen dager.
For å få USA-turneen til å gå opp tok Lo på seg jobben som turnemanager, i tillegg til artist. Han ordnet alt, sjekket at sjåføren hadde plass å sove, svarte på spørsmål, tok ansvar.
Plutselig sa det stopp.
– Jeg sto på scenen i Phoenix og var livredd. Lydmannen vår, Håkon Dalen, så jeg var «helt ute» og gikk tur med meg etterpå. Jeg var rett og slett syk. Det var heavy, og jeg mistet en konsert i Las Vegas. Angsten tok overhånd, men man vokser på sånt. Blir sterkere.
– Hvordan kommer du deg tilbake og opp på scenen igjen etter en slik opplevelse?
– Ved å fokusere på vennskapet i bandet. Å vite at om det skjer igjen, vil jeg ikke få kjeft av bandet. De vil bare tenke på meg og min helse.
Det er kjærlighet i blikket når Lo forteller om omsorgen de andre i bandet viste ham når han hadde det som verst. Vokalist Ingrid Helene Håvik tok affære og fikk skjermet den pliktoppfyllende musikeren.
– Hun beordret meg til ikke å ta telefoner, hun ringte sågar hjem til Norge og sa at ingen skulle ringe meg. Følelsen av at vi i bandet er venner, og at når slike ting skjer er det meg de tenker på – ikke karrieren eller omdømmet eller what ever – det hjelper meg veldig. Vi ser på oss som venner, det gjør at forventningspresset avtar. Å snakke med kjæresten hjelper også mye.
Lærte åpenhet på jazzlinja
Lo har snakket om de psykiske problemene før – i en minidokumentar som ble vist på Trondheim Dokumentar-festival. Dokumentaren avsluttes med livepoptak fra kjempesuksessen på Moldejazz der Norges jazzelite framførte Los bestillingsverk.
– Du ser på liveopptakene fra Molde-Jazz at jeg liksom bøyer meg ned over tubaen og vugger til musikken. Det som egentlig skjer, er at angsten tar fullstendig overhånd og jeg bøyer meg ned, nærmest mulig gulvet. I tilfelle jeg skal besvime. Angsten tar voldsomt tak.
Å lytte til Lo som prater om de psykiske problemene er utrolig sterkt. Uten å nøle legger han ut om problemene og løsningene. Uten melodrama, men med stor menneskeforståelse – og fullstendig selvransakende ærlighet.
– Saksofonsjefen på jazzlinja, John Pål Inderberg, sa til meg på første time at om du har overskudd – bruk det til å si hva du mener. Ta plass i offentligheten. Det er derfor jeg forteller om de psykiske problemene mine – fordi jeg kan gjøre det og fordi det hjelper meg. Min stemme kan bli hørt nå og hjelpe andre i samme situasjon.
Familiejul i India
– Sånn, ja. Bra! Ett til nå, så er vi ferdige. *Knips knips*.
– Herregud så mange ganger jeg har gjort dette i år, sier Lo, og gløtter bort mellom fotografens eksponeringer.
Når fotografen har fått sitt rister Lo litt varme i lemmene, plukker opp sekken med mac-en og sier:
– Og der var arbeidsåret 2014 ferdig. Nå skal jeg kjøre hjem til Vestby – og så skal jeg, samboeren og hele hennes familie reise til India. Kun for familiehygge og ekte indisk bryllup.
– Så nå har du helt fri?
– Ja. Nei, forresten: jeg har en ting til å gjøre. Jeg skal sende over de ferdige filene med den nye plata med Trondheim Jazzorkester. Så blir det julefri.