– E det dæ, ja, sier folk, og lurer på om han sitter bak rattet for å forberede seg til en spesiell rolle.
– Nei, jeg skal ikke spille trikkesjåfør, nei, sier Skrødal. En vennlig mann.
Suffløren entrer scenen
Han har hatt ett års permisjon fra Trøndelag Teater for å kjøre trikk, taxi og undervise på teaterlinja ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Nå er han tilbake på scenen, i monologen «Suffløren», med premiere i morgen.
– Jeg hadde behov for et miljøskifte. Jeg har vært her i 17 år og ønsket å treffe litt «vanlige folk», som jeg pleier å si.
– Har du savnet «vanlige folk»?
Trivelig med trikk
– Ja, jeg har egentlig det, det er jo der vi skal hente inspirasjon. Det er vanlige folk vi skal fremstille på scenen. Det handlet om å ikke hele tiden tråkke oppå de samme folkene, men få litt friske tanker, ikke bare gå her og reprodusere seg selv. Å kjøre trikk er en fin jobb, og jeg har ingen annen utdannelse enn teaterskolen.Derfor var det greit å prøve seg på Gråkallbanen, sier skuespilleren, som stortrivdes på skinnene mellom sentrum og Lian. Trivelige kolleger og passasjerer. Mye stamkunder, de som liker å ta trikken. Selv har han blitt en sann trikkeforkjemper.
– Det var jo for å ha en inntekt, og samtidig kommer du borti mye artig. Det blir fort litt halloi når folk skal ned til byen og har vært på vorspiel, men på natt-trikken hjem er det veldig rolig. Noen er så rolige at de må vekkes på Lian. Det har jeg gjort mange ganger.
Han flirer. Har vært vitne til utallige pussige situasjoner, både på trikken og i taxien. Det skjer noe i lukkede rom. Folk åpner seg. Narkomane og bankdirektører. De kan komme på å si ting de ellers ikke ville sagt.
Sjåfør og sjelesørger
– De forteller om livet sitt, kanskje de er midt oppe i en krise, typen har slått opp, alle mulige sånne ting. Det folk sier i en taxi blir på en måte et friminutt på ett kvarter. Du får litt input på folk og historier. Det er en del som ikke klarer å la være å snakke om livet sitt, men 90 prosent av tiden snakker vi om været.
Han kommer til å fortsette å kjøre både trikk og taxi i perioder, men akkurat nå er han primært skuespiller igjen. Hovedrolle denne gang. Alene på scenen.
Han er en breddeskuespiller, har hatt mange forskjellige roller i vidt forskjellige stykker. Ikke alt har vært like festlig, men det er en del av det å være fast ansatt ved et institusjonsteater. Samtidig har han fått prøve seg på alt fra Ibsen til farser og musikaler.
– Jeg vil helst være en «potet», en som gjør mye forskjellig. Jeg vil gjerne innom alt, både monologer, tragedier og komedier. Det er det som gir størst utfordring. Og at det kommer inn ulike instruktører med nye tankesett hver gang. De fleste har et visst repertoar etter hvert, og det er fort gjort å slå seg til ro med det. Men det handler om å dytte grensene og dytte seg selv litt utenfor komfortsonen.
Teater, først og fremst
Film og tv-serier har det ikke blitt så mye av på Skrødal. Han har valgt å bosette seg i Trondheim med de begrensningene det gir. Så er det også teateret som ligger hjertet nærmest. Den umiddelbare formen, at du ser resultatet der og da, det er det som fascinerer. Han er ikke opphengt i å jakte på drømmerollene. Det handler mer om muligheten til å jobbe sammen med gode instruktører og gode skuespillere.
– Jeg liker å bli overrasket, for eksempel ved at det kommer unge, nye instruktører som fyller på med noe nytt og annerledes. Det er ikke nødvendigvis de mest anerkjente og berømte som bidrar til de største opplevelsene.
Han skal følge med på Oscar-utdelingen søndag, men har ikke gjort så mye for å komme i nærheten av stjernestatus og Hollywood-liv selv.
– Det handler om å gripe de sjansene som er her, rett foran deg, fremfor å gå rundt og drømme om noe som aldri skjer og være misfornøyd. Hvis man skal gjøre noe mer, må man flytte på seg, og der er ikke jeg.
Derimot er han en ivrig Netflix-seer, og som så mange andre går han og venter på tredje sesong av «House of Cards». Kevin Spacey er en favoritt.
Kevin Spacey og Liv Ullmann
– Når du først snakker om hvem man drømmer om å jobbe sammen med, så er Kevin Spacey en av dem. Han må bare ta seg en tur, flirer Skrødal, og legger til at han også gjerne skulle sett at Liv Ullmann kom til Trøndelag Teater for å sette opp en forestilling her.
– Det hadde vært stort. Og det er forferdelig merkelig at ikke hun er mer brukt i Norge, hun vil jo gjerne jobbe her, og dette er hjembyen hennes. Det er rart det der, det sitter langt inne å se storhet i sine egne.
Etter monologen «Suffløren», står Harold Pinters «Vaktmesteren» for tur, og det blir «Hamlet» til høsten.
Dessuten kunne han tenke seg å jobbe mer som regissør etter hvert. Å undervise i tekstfag ved teaterhøyskolen ga også mersmak. Og vi skal visst være glad for at han la bort karrieren som elektriker og satset på teater i stedet.
– Det hadde blitt mange sprengte sikringer rundt omkring dersom jeg hadde fortsatt som elektriker, jeg tror det var bra det gikk som det gikk. I teateryrket blir man aldri ferdig utlært, enhver ny prøveperiode starter med blanke ark. Det handler om å ha et åpent sinn hver gang du møter nye instruktører og medspillere. At man ikke senker ambisjonsnivået. De få gangene man er i nærheten av kunst, det er jo de øyeblikkene man streber etter.
Trengte en restart
Han har gjort det alle coacher og mentaltrenere anbefaler oss å gjøre for å øke kreativiteten og åpne sinnet, nemlig bryte med daglige mønster og inngrodde vaner. Å hoppe ut av skuespilleryrket for å kjøre trikk ett års tid handler om akkurat det.
– Bare det å ha vært i noen andre situasjoner og møtt andre folk, er inspirerende og gir energi. Skuespillere bruker jo av eget liv og egne referanser for å finne et eller annet på scenen.
Og han har hørt mye rart. Julebordsesongen er langt fra oppskrytt.
– Det mest interessante er når du møter noen som er midt i en livskrise. Jeg kjørte ei dame som skulle på date og som ikke hadde vært på date på mange år. Hun var kjempenervøs og hele regla kom, om hva hun skulle ha på seg, og hva faen du egentlig gjør på en date. Og så har du den klassiske med par som har vært på byen og begynner å krangle i taxien hjem. Da er det bare å lukke ørene og kjøre, smiler han, vel vitende om at det ligger noen teatermanus i opplevelsene han har hatt, både fra trikken og taxiturene.
– Men jeg har ikke samlet stoff med tanke på det. Det var mer for å lufte hodet. Gjøre noe helt annet. Jeg var nok litt lei, men det kjennes bra å være tilbake. Jeg ble jo litt bortskjemt med å ha fri på kveldene.
Fra og med generalprøven fredag kveld blir det slutt på akkurat det.