«R.I.P.D.» står for «Rest in Peace Department», og handler om politibetjenten Nick Walker (Ryan Reynolds) som blir skutt på jobb. Han våkner opp i en slags himmelsk politistasjon, der døde politibetjenter arresterer «dauinger» som er redde for å bli veid og funnet for lett på dommedag, og derfor har rømt ned på jorden. Med denne plotbeskrivelsen i minne tok jeg mine forholdsregler før jeg gikk inn i kinosalen, med håp om å bli positivt overrasket. Men, her har filmen altså overgått seg selv. Selv om en film kan være relativt dårlig, har det alltid vært noe - ett eller annet - ved den som har gjort at den har vært mer interessant enn seteradene foran meg. Bare kinoopplevelsen i seg selv pleier å være litt stas. Ikke denne gangen, ikke «R.I.P.D.».
Før han dør, lever Nick selvfølgelig et sukkersøtt liv med sin sukkersøte samboer Julia (Stephanie Szostak). Men fare truer i paradis. Nick har nemlig vært slem politimann, og har på uredelig vis kommet i besittelse av noe mystisk gull som han graver ned i hagen. Dette gullet skal vise seg å inneha noen uforutsette egenskaper, som naturligvis innebærer jordas ødeleggelse, noe de døde flyktningene er meget interessert i. Lassevis med spesialeffekter, biljakter og kollapsende bygninger senere, er det selvfølgelig ubehjelpelige Julia som får rollen som «damsel in distress» og som må reddes av Nick. Det hele er smertelig forutsigbart.
Manusforfatterne bak filmen har valgt å sette sin lit til at et par struttende modellbryster skal få publikum til å le, igjen og igjen. Det er grenser for hvor mange ganger det er småmorsomt at macho cowboy-Roy (Jeff Bridges) skjuler sin identitet i form av en barmfager modell for de menneskene som er så heldige å være i live. Når femti prosent av filmen består av silikonbryst som blir most mot glassvinduer i skyskrapere eller kjøretøy i jakten på de dataskapte gjenoppståtte døde, er det så altfor tydelig at målet er å skjule det faktum at historien har null dybde, paddeflate karakterer og er overhode uten overbevisningsevne. Man kan jo også spørre seg om hvorfor de avdøde menneskene blir seende ut som monster med flere sett øyne og uproporsjonerte armer og bein. Det er dette som gjør at filmen faller fra å være dårlig, til å være et makkverk: Den klarer ikke engang å leve opp til sitt eget univers, og kommer til å skuffe også de som i utgangspunktet skulle bli fascinert av konseptet. Det er ikke bare det at «R.I.P.D.» ikke tar publikum på alvor, filmen er en fornærmelse mot alle som skulle finne på å bruke tid og penger på å se den.
Les også:
Helt dødt