En ny «Sound of Music»-feber brer seg over Trøndelag. Som i 1966. Og i 1988. Silje Lundblad, i hovedrollen, er bekymret. Enn om folk blir skuffet?
–Jeg ligner ikke det minste, verken på Julie Andrews eller Sissel Kyrkjebø. Å spille Maria von Trapp har heller aldri vært noe mål. Men én gang vurderte jeg å bli nonne, akkurat som henne.
Mor til 17 barn
Trøndelag Teaters musikalstjerne stikker fingrene inn i sin kortklipte rødblonde sveis og rufser den skikkelig til. Frisyren kan de i alle fall ikke klage på, de som en gang forelsket seg i den østerrikske guvernanten som danset og sang for millioner av kinopublikummere over hele kloden. Stemmeprakten er heller ikke ulik. Siljes prestasjoner i «Spring awakening», «Cabaret» og «Chicago» huskes ennå av dem som så og hørte henne som Wendela, Sally Bowles og Roxie Hart.
Les mer: «The Sound of Music»-anmeldelsen
–Å få vite at Maria-rollen var min, føltes som et skikkelig sug-i-magen-sjokk. Hva slags tulle-casting er dette, tenkte jeg. Men så begynte alle de flotte sangene å surre rundt i hodet mitt, og så skjønte jeg hvor heldig jeg var.
Etter enda en lang og hektisk prøvedag på teatret er Silje Lundblad tilbake i rekkehusleiligheten ved Folkemuseet på Sverresborg. Hennes egen barneflokk teller bare én, men når han kommer i tillegg til 17 viltre «stebarn» på jobben, kan morsoppgavene bli krevende nok.
–Barna i forestillingen er kjempesøte og kjempeflinke, men litt for mange til at jeg ennå har greid å lære alle navnene, sukker Silje mens hun leter fram en imponerende teposesamling. I underetasjen er lille Edvard og pappaen hans i full gang med kveldens leggeritualer, uten hørbare protester av noe slag.
–Jeg har alltid tenkt at jeg skulle bli mor. Da besteforeldrene på begge sider begynte å mase om barnebarn, gikk vi fort tom for motargumenter.
Silje ler. Hun synes at morsrollen har forandret henne.
–Jeg er mindre selvopptatt, men på førpremieredager, som nå, virker det neppe slik. Prestasjonsangsten har også avtatt. Jeg vil i alle fall gjerne tro det. Dessuten tenker jeg ofte på alle mødrene omkring i verden som verken har mat eller medisiner til barna sine. Det gjør vondt.
Misjonær eller nonne
I 14-15-årsalderen tvilte Silje Lundblad sterkt på om hun noen gang kom til å bli mamma. Venninnene som festet og fartet med kjærester forsto hun seg ikke på.
–Jeg var kjempeforvirra. Alt var skummelt. Særlig gutter. Og jeg var sikker på at jeg aldri kom til å møte en som ville være sammen med meg. Midt i min mest selvmedlidende periode begynte jeg å fable om å bli nonne ... Eller misjonær ...
Silje smiler for seg selv og forteller om barnetroen som har fulgt henne gjennom livet og om tryggheten hun fant i kirkens ungdomsforening. Hun sang i kor, dro på hytte-, kano- og snøhuleturer. I tillegg danset hun ballett, spilte piano, fotball og håndball. På skolen skrev hun stil om betydningen av u-landshjelp.
34-åringen vokste opp på Nordberg i Oslo som eldst av tre søstre. I dag er de to yngste jurister. Moren er sykepleier, faren lege.
–Jeg er utskuddet, surrete og vimsete fra starten – og den første skuespilleren i hele slekta. Mamma og pappa satte bare sånn passe pris på min teateriver og prøvde å stagge meg da de forsto hvor det bar. Men da jeg sto på mitt, støttet de meg og lot meg teste ut hva jeg dugde til.
En lærer på videregående var den første som oppfordret Silje til å utvikle talentene sine som sanger og skuespiller. Selv satte hun også stor pris på leken og jobbingen fram mot de årlige skolerevyene. Læreren orienterte om sang- og teaterutdanningen ved Romerike folkehøgskole og fikk henne til å søke. Ennå holder Silje kontakten med mange av vennene fra den gang. Skuespillerkollega Mads Bones er en av dem. Etterpå ble det to år med musikkteaterutdanning før hun søkte om opptak ved Statens Teaterhøgskole.
Forelsket på Munkholmen
–Mamma og pappa så helst at jeg ikke søkte, samtidig visste de hvor vanskelig det var å komme inn, og de trodde vel ikke jeg greide å innfri kravene. Da jeg overrasket meg selv og alle andre med å passere nåløyet, ble det en viktig bekreftelse også for dem på at talentene mine holdt mål.
Barnepraten fra underetasjen har stilnet. Pappa og ektefelle Fritz Flåmo Eidsvaag kommer listende opp trappa og dumper ned i sofaen ved siden av Silje. I 2007, like etter at hun flyttet til Trondheim, var han hyret inn som musiker til BULs sommerteater på Munkholmen der også Mads Bones spilte. Silje kjente nokså få i byen og fulgte Mads til prøvene. Ikke bare én gang. Dag etter dag satt hun der og stirret. På Fritz. Som ikke skjønte noe.
–Jeg gjorde ALT! Disket opp med piknik på nyinnkjøpt piknikpledd. Tok på meg blomstrete kjole og prøvde å ta meg ut fra min aller beste side. Været var varmt og innbydende. At du kunne være så treig!
Silje himler oppgitt med øynene mens hun prikker tærne frenetisk inn i bukselårene til sin utkårede.
–Jeg trodde du var sammen med Olve (Løseth, skuespillerkollega og kompis med Mads).
Fritz humrer. Først etter at Silje allierte seg med en hel hærskare gode hjelpere som arrangerte spillkvelder og fester for å spleise de to, begynte han å ane tegningen. Smått om senn mannet han seg også opp til å be om Siljes telefonnummer. Så gikk det brått slag i slag. Og før noen rakk å rope «kjærester!» hadde paret flyttet sammen. Innen sommeren var omme, var også foreldrene på begge sider orientert og presentert for sine respektive svigerbarn.
Flyskrekk og sceneangst
–Sjekkeinitiativet tyder på at du er blitt modigere med årene?
–Jeg er vel ikke særlig modig. Eller hva synes du, Fritz? Jeg har flyskrekk. Å gå alene ute i mørket tør jeg heller ikke. Sceneangsten er dessuten et kapittel for seg.
–Sceneangst?
–Da jeg skulle ut på scenen på premieren på musikalen «Cabaret», var jeg så livredd at jeg holdt på å besvime. Jeg måtte skjerpe meg skikkelig og si: Du kan ikke stikke av nå! Innimellom bruker jeg mye krefter på å kjempe mot prestasjonsangst, mot selvkritiske og destruktive tanker som fortrenger den grunnleggende lekelysten som er så viktig for oss som jobber med teater.
–Går det bedre nå?
–Jeg er nok roligere, og prøver å tvinge meg selv til å tenke: Er det så farlig da?! Og hva er egentlig det verste som kan skje? Verden raser ikke sammen om jeg glemmer en sangtekst. Publikum vil helt sikkert også at jeg skal lykkes. De kommer ikke for å se meg dumme meg ut.
–Hvordan blir premieredagen? Har du ritualer du må igjennom?
Silje kikker ut i lufta.
–N-e-e-e-i-i-i ...
Hun tror ikke premieredagen blir preget verken av ritualer eller tvangshandlinger.
–Helst bør jeg være alene. Unngå stress. Kanskje somle litt rundt i byen. Komme meg til teatret i god tid. Gå i badstua og kjenne at jeg blir god og varm. Ta på første kostyme. Rusle i trapper, opp og ned, mens jeg trimmer stemmebåndene. Det pleier å funke.
Les mer: Silje måtte trene stemmen på nytt
Sjuåring på audition
–Og det der er liksom ikke tvangshandlinger?
Fritz gliser ertende mot motsatt hjørne av sofaen. Etter årene med Silje vet han hva hun strever med. Som musiker med bred konserterfaring er også han godt kjent med fenomenet premierenerver. De kan variere fra gang til gang.
Silje og Fritz har hatt flere konserter sammen. Hun på vokal, han på kontrabass. Og årevis før noen ante at «Sound of Music» skulle settes opp på Trøndelag Teater, begynte paret å fremføre sin egen jazzete versjon av «My favorite things». En fin låt, synes de begge.
Silje vet ikke sikkert når hun så «Sound of Music»-filmen første gang. Men i 1988, da forberedelsene til Sissel Kyrkjebøs store debut som Maria von Trapp så vidt var i gang, hadde hun opplegget klart.
–Jeg var bare sju, men sørget selv for å synge inn de rette sangene på kassett og få dem av gårde til musikal-arrangørene. Mamma fulgte meg til audition. Jeg var så nervøs at jeg skalv der jeg sto i hjemmesydd kjole og lange fletter med notearket mellom meg og de strenge dommerne. Selvfølgelig fikk jeg ingen rolle.
–Nå, 27 år etterpå, kan du hovere i hovedrollen?
–He, he. Ja, kanskje, men jeg ser ikke helt sånn på det.
Silje smiler. Hun har brukt mye tid på å sette seg inn i rollen. Å ligne Julie Andrews er ikke målet, det er den egentlige Maria hun prøver å gjenskape. Hun har derfor lett etter likheter og ulikheter mellom Maria og seg selv.
–Kjærligheten til musikken og naturen har vi felles. Vimsete er vi også begge. Men Maria er nok hakket staere og modigere enn meg. Det går tydelig fram av biografien til den egentlige Maria von Trapp. Hun må ha vært kjempetøff. Hele familien flyktet fra Østerrike etter tyskernes maktovertakelse i 1938.
–Hva synes du om mannen hennes, kaptein Georg von Trapp?
–Barneoppdragelsen hans var nok sterkt preget av samtidens normer. Men trolig var det sorgen over kona som døde som gjorde ham streng og skapte avstand til barna. Maria ble hans reddende engel. Selv hadde jeg aldri tatt sjansen på å gifte meg med en enkemann med sju unger, sier Silje, og minner om at filmen er litt annerledes enn musikalen, som igjen er litt annerledes enn den virkelige von Trapp-historien.
–Øyvind Brandtzæg sier han gleder seg til å gifte seg med deg kveld etter kveld?
–Øyvind, ja. Vi har det flott sammen. Vi er også blitt mye bedre kjent. Dette er første gangen vi er så tett på hverandre i en oppsetning.
Les mer: Øyvind Brandtzæg gleder seg
–Andre roller du drømmer om?
Silje vrir seg i sofaen. Strekker seg ut og stryker over bare overarmer.
–Nei. Jeg går ikke rundt og tenker på roller jeg gjerne skulle ha hatt. Det er mer prosjektene som frister. Samarbeidet med dyktige regissører og kolleger. Jeg hadde det helt flott i birollen som Kristine Linde i «Et dukkehjem».
Silje beklager seg heller ikke over Oslo-fiffens manglende interesse for skuespillerne ute i distriktet. Hun synes at stresset til kollegene i hovedstaden er lite å trakte etter. Mange av dem farter i et ustanselig jag mellom film-, teater- og tv-produksjoner av ulike slag. I dette miljøet er faste stillinger et sjeldent gode.
Klar for Testiklestad
–Tryggheten i fast jobb, og fast inntekt, betyr mye for meg. Fritz har også sagt at han blir med sørover for et halvår, eller så, om savnet etter søstrene, tantebarna og foreldrene mine blir stort og det rette tilbudet dukker opp. Jeg planla å bli i Trondheim i to år. Nå har jeg har vært her i åtte – bare fordi jeg trives.
–Tanken på å gro fast skremmer ikke?
–Jeg blir gjerne trønder. Målet er å snakke som en innfødt. Men ennå behersker jeg bare tulletrøndersk.
Om finslipt palatalisering og hakkete apokoper må være på plass før sommeren, er ennå uvisst. Men at Silje får en sentral rolle i dette årets utgave av fjorårets aller største spelsuksess, «Slaget på Testiklestad», er avgjort. Hva slags rolle er ennå en vel bevart hemmelighet. Ifølge gode kolleger er Siljes komiske talenter fullt på høyde med hennes sanglige kvaliteter. Spelpublikummet burde dermed ha all mulig grunn til å glede seg.
Flokken av gode venner fremhever også multitalentets ferdigheter utenfor scenen.
–Silje er så sosial og så opptatt av å inkludere absolutt alle hun møter på sin vei at det bortimot kvalifiserer til en diagnose. En enkel sammenkomst vokser fort til et kjempeparty når hun har vertinneansvaret. Fritz har nok vært med på å ommøblere leiligheten deres en del ganger når fruen har fått det for seg at hun skal holde fest, opplyser Mads Bones.
–Ja, jeg vet det. Det blir forferdelig fort fullt her.
Nesten utsolgt
Silje fniser når kompisens betroelser gjenfortelles. Men rekkehusleiligheten, selv uten møbler, ble altfor liten da paret giftet seg forrige sommer. Bruden forlangte tredagers feiring. Etter mye strev fant de også lokaler med spise- og overnattingskapasitet til 120 gjester – til overkommelig pris.
–Det ble et fantastisk dugnadsbryllup, bedyrer Silje og henter fram albumet som dokumenterer alle høydepunktene. Noe av det fineste, etter selve vielsen, var bryllupsmarsjen ut av kirken. Akkurat som i bryllupsscenen i filmen «Love actually» reiste musiker- og skuespillervennene seg mellom benkeradene og ga seg med i bryllupsmarsjen.
–Familien min fra Oslo trodde hele opptrinnet var improvisert. Det stemte nok ikke. Alt sammen var nøye planlagt, poengterer bruden.
Nøye planlagt er også kveldens vielse når Maria og Georg von Trapp lover hverandre evig troskap. Og deres gjesteliste er hakket mer imponerede enn Silje og Fritz'. Innen sankthans har 36 500 trøndere fått med seg alt av sorger og gleder i den sangglade storfamilien. Og i god tid før premieren er de aller fleste billettene solgt.
Les mer: Måtte kvitte seg med minnet om Julie Andrews
Silje Maria von Trapp Lundblad kan slappe helt av. Publikum har for lengst bestemt at Trøndelag Teaters «Sound of Music» er en gedigen kassasuksess.