Dealeren (30) har spytt i munnviken, han veiver med armene.
– Det sto i avisa at det er 8000 som bruker hasj i Trondheim. Nei, nei, nei! Det tallet kan du i hvert fall doble, sier han.
Trondheim en av Europas verste amfetaminbyer
– Det selges sikkert fire-fem kilo hasj hver dag i denne byen her, men la oss si ett gram hver på 20 000 mennesker, det blir to kilo, sier han, bryr seg ikke om at tallene blir feil.
– Mange røyker mer enn ett gram om dagen også. Jeg røyker mer enn ett gram om dagen! Han der røyker mer enn ett gram om dagen! Hun røyker mer enn ett gram om dagen!
Folkefesten
Det er lørdag 17. mai. Trondheim stråler.
For noen timer siden har borgertoget ålet seg opp Munkegata. En lokalpolitiker i historisk kostyme har nikket og følt seg morsom, noen turnere har slått spektakulære saltoer på trampoline. I en salto ser du verden opp-ned. Alt blir annerledes.
Kanskje er ikke Trondheim slik du tror.
På en privatfest ligger 0,4 gram kokain på bordet. Klumpene blir fjernet med et plastkort, pulveret dandert i tre slanke linjer. Et titalls personer er til stede, flere kommer til i løpet av kvelden.
Gøran (26) ruller sammen en 500-lapp, han sender den videre til Line (24). Hun setter pengene mot nesen, bøyer hodet mot kokainet og støvsuger en stripe bort fra bordplata.
Gratulerer med dagen! Én til?
Dobbeltlivet. Det er det de kaller det, hovedpersonene i denne historien. Hver mandag går de på jobb. I blodet har de rester av et annet liv. På nasjonaldagen ble det verken is, pølse eller brus.
Det ble amfetamin, kokain, hasj, MDMA og fleinsopp, Norge i brunt, hvitt og gult.
Med Ukeadressa til stede.
«Trippelen»
De er hobbynarkomane, sier noen. Halvjunkies, mener andre. Selv kaller de seg hippier.
Både Gøran og Line, som nettopp har snortet kokain, sier de er en del av et lite undergrunnsmiljø: en samling kreative og kunstneriske personer, som har vanlige jobber, leiligheter, et liv i Trondheim.
Ukeadressa har møtt dem og flere andre i dette miljøet den siste måneden. De beskriver seg selv som «folk med vett mellom ørene som gjør litt dumme ting».
De kjøper for eksempel amfetamin til 500 kroner grammet, deler det opp og pakker det inn som små drops i sigarettpapir. I køen foran byens utesteder står de med slike drops i topplokket på snusesken og venter på å få komme inn.
Innenfor legger de amfetaminet på tunga og svelger ned med øl. Det går under radaren. Både for vaktene, de andre gjestene og vennene som sitter ved samme bord.
– Vi kjører en trippel, sier Line.
– Først drikker du alkohol, og kanskje blir du litt for full. Da tar du amfetamin og kommer deg ovenpå. Du ler akkurat like mye som når du er full, men du har kontroll, mer energi. Hvis det blir litt mye, roer du ned med å røyke hasj, sier hun.
Dette er trippelen. Trinnene repeteres. En fest varer gjerne i 24 timer eller mer, og involverer dopbruk på både vorspiel, byen og nachspiel. Mandag venter jobben.
Line er ansatt ved en større servicebedrift i sentrum, og sier hun aldri har hatt kontakt med politiet.
Gøran er håndverker, og har ansvaret for flere andre på arbeidsplassen. Han har én parkeringsbot.
Hvordan begynte dette dobbeltlivet?
– Skutt på tirsdag
– Gjennom hele ungdomsskolen satt jeg inne og gamet, spilte dataspill. Jeg fortsatte med det på videregående. Jeg hadde ingen venner. Da jeg gikk ut av skolen, hadde jeg ikke sosiale antenner i det hele tatt, sier Gøran.
– Når jeg tar amfetamin, slutter jeg å være den innesluttede, stille personen som er redd for å si noe. Da klarer jeg liksom ikke å holde kjeft, sier han.
Line omtaler seg selv som en spirituell person, nysgjerrig og spenningssøkende. Oppveksten var vanskelig, sier hun. Som 15-åring røyket hun hasj for første gang, på en bursdag tre år senere prøvde hun amfetamin.
Narkotikaen har ikke bare vært snill med henne. For en stund siden var hun inne til psykiatrisk behandling. Nå har hun kontroll på eget dopbruk, hevder hun selv. Det handler om å bli eldre og forstå hvordan kroppen reagerer på narkotiske stoffer, sier hun.
– Men ikke fremstill meg som en dum ignorant som ikke vet at dette er farlig, sier Line.
– Hvordan klarer du å regulere dopbruken?
– Jeg kjenner det på kroppen når det er blitt litt mye. Jeg kan bli veldig irritabel, veldig irritert for småting. Da er det på tide å roe ned.
– Hvor vanskelig er det å opprettholde balansen mellom de to sidene av livet ditt?
– Det var vanskelig før, det var da jeg ble innlagt. Nå er det eneste problemet at jeg legger masse planer for uka, og at jeg glemmer dem i løpet av helga.
Gøran sier det slik:
– Så lenge jeg slutter å ruse meg søndag morgen, og så lenge jeg får seks timer søvn til mandag, så går det bra. Mandag går fint, tirsdag er jeg skutt. Onsdag er jeg tilbake!
Festen er ikke over.
«Rottegift»
Det er 17. mai og grunnlovsjubileum. Men også amfetaminet kan feire runddag.
I 2014 er det 80 år siden legemiddelselskapet Smith, Kline & French begynte å selge stoffet som middel mot forkjølelse. De sentralstimulerende egenskapene hadde blitt oppdaget noen år i forveien.
Under andre verdenskrig gikk soldatene til krig på dopet. Selv i dag blir det benyttet i behandlingen av ADHD og sovesyke. På det ulovlige, europeiske markedet er amfetamin det vanligste stoffet etter cannabis.
På festen lager Gøran en joint. Han spretter et par sigaretter, varmer opp hasjen, fordeler den i tobakken på bordet. Så legger han blandingen i et stort sigarettpapir, prøver å slikke, men er for tørr i munnen.
Amfetaminet, sier han. Det er derfor munnen er så tørr. Han ler, tar en slurk øl. I en pastilleske i lomma ligger åtte-ti ferdiglagede amfetamindrops. Han gir det en time eller halvannen mellom hver gang noe går ned i spiserøret.
Slik holder han det gående.
Amfetaminet produseres gjerne i europeiske land som Nederland, Polen, Belgia, Estland eller Litauen. Den litt kraftigere varianten metamfetamin, som går enda raskere over i sentralnervesystemet, kommer gjerne fra Øst- og Sørøst-Asia.
Men den jevne amfetaminbruker vet gjerne ikke hva hun svelger.
– Det er jo det skitneste dopet, det er jo det. Det er rottegift, sier Line.
– Men det jeg driver med går ikke utover noen andre enn meg selv, sier hun, og legger til:
– Det er ikke sånn at jeg ikke bryr meg om meg selv. Men jeg gjør dette fordi det er... Artig!
Kokaindealeren (30) har det også gøy. I tillegg tjener han penger.
– Flein og MDMA
I realiteten har han en vanlig jobb. Men «bare for at politiet ikke skal lure på hvorfor jeg får så mange anrop», sier han. Når kokainet på festbordet er borte, finnes det ennå ti gram i ei dressjakkelomme, og enda mer hvis du spør.
Stadig er det noen som trenger «hjelp». «Han som turer trenger litt hjelp av deg», sier Line. «Å ture» er slang for å være ruset på hallusinogener som fleinsopp eller LSD. På sånne beskjeder reagerer dealeren lynraskt.
Overfor Ukeadressa viser han fram produktet sitt. Han løfter det som ligner en kompakt tampong av kokain mellom tommel og pekefinger.
– Nå må du få dette rett, formaner han.
– Innkjøpsprisen på et gram er 800 kroner. Dette er ti gram. Men jeg deler det opp i pakker på 0,4 gram, og selger dem for 500 kroner hver, sier han.
Dersom regnestykket stemmer, kan han selge alt for 12 500 kroner og sitte igjen med 4 500 kroner i fortjeneste. Men dette er komplisert, bedyrer dealeren, han har lånt litt, spandert. I tillegg er det fest, nasjonaldag.
Politiet i Sør-Trøndelag beslagla rundt 400 gram kokain i fjor, ifølge statistikk fra Kripos. I tillegg sikret de seg 17,2 kilo amfetamin og nesten 47 kilo hasj.
Men gjestene på 17. mai-festen har en bredere meny. Inn i rommet kommer Markus (26). Han beveger seg mellom gjestene, hilser uten å se noen i øynene.
– Flein og MDMA, sier han.
– Jeg må ha noe å drikke, sier han.
MDMA omtales ofte som «ecstasy i ren form», et stoff som gjerne utløser eufori, sterk gledesfølelse. Fleinsopp kan gi illusjoner og vrangforestillinger. Markus forsvinner, men dukker opp noen timer senere.
– Jeg fikk litt noia. Men så hørte jeg musikken, jeg følte den, sier han.
26-åringen har barn, han jobber som håndverker og hevder han ikke har drukket alkohol siden nyttår. «Jeg har ingen respekt for dem som ikke klarer å begrense festen til helgene», sier han.
– Og jeg får ikke vondt i hjertet av en fest som dette, legger han til.
Noen andre på festen er mer skeptiske.
– Er det noen jeg er bekymret for, så er det Markus, sier en av dem.
Ekstra piff
Hvor går grensen mellom fest og hverdag? Eller grensen mellom vane og uvane?
Samfunnet bestemmer. Men enn så lenge betrakter ikke samfunnet disse menneskene som typisk narkomane. Kanskje er det fordi personene i denne historien ikke henger utenfor Vår Frue kirke. De stjeler ikke for å finansiere forbruket sitt, de selger ikke Sorgenfri og blir ikke oppsøkt av overdoseteamet.
Men de ruser seg, i hovedsak på «pluss», alt som er stimulerende. Av og til sopp eller syre, gjerne ved spesielle anledninger. Nedturen tar de med hasj, kanskje en Sobril.
Noen ganger varer festen inn i hverdagen.
En mandag ettermiddag for noen uker siden, etter en lang helg hvor hun var «tent» på amfetamin fra fredag til søndag, tok Line et drop for å kvitte seg med restene fra festen. Hun har også tatt amfetamin på jobb. «Det er ikke noe problem å skjule det», sier hun.
Hasj blir det nesten hver dag.
– Jeg har ingen abstinenser, men jeg kan bli lettere irritabel hvis jeg ikke får røykings, sier hun.
I takt med alderen har også noen andre ulemper meldt seg. Amfetaminet gjør henne anspent. Hun kan våkne, bevege på fotbladet og få senestrekk. Musklene verker.
– Før fikk jeg lett oppheng. En gang ble jeg sittende i samme stilling og spille dataspill i åtte timer. Men du kan være aktiv bruker og ha et normalt liv. Du må drikke, spise, sove. Da går det bra, sier hun.
– Jeg sier ikke at det er bra. Men sånn kan du gjøre det, legger hun til.
På 17. mai-festen ligger det striper med kokain på bordet. Karianne (24) sitter på et armlene. Hun er verneombud på arbeidsplassen sin, og sier at hun ikke skal ha.
– Vet du hvor mye barnearbeid det er på kokainplantasjene i Columbia, eller, spør hun retorisk.
– Du sier altså at du skal ha, konstaterer Line.
Karianne svarer ikke, tar bare 500-lappen og lar stripen forsvinne opp i nesen. «Dette er ikke rusmisbruk, men rusbruk. En ekstra piff for å ha det artig», sier hun.
– I kveld skal jeg gå hjem og legge meg. I morra skal jeg kjenne på at jeg har det litt kjipt. Det er bare bra for meg. På mandag skal jeg på arbeid, sier hun.
Ennå er det lenge til.
Tur på tivoli
Dagen etter 17. mai er det plutselig blitt sommer. I et boligfelt utenfor sentrum står verandadørene åpne, det blafrer i et gardin.
Søndag, hagedag.
Line og Gøran sover. De sover til klokken er over fire på ettermiddagen.
– På slutten ble jeg sittende og holde på med mobilen sånn helt intenst, sier Line, som kom seg i seng bare timer i forveien.
Formen er bra, insisterer de, slett ikke verst. Men de må «stresse kompis», handle hasj. De tar bilen for å oppsøke en selger. Selgeren har dårlig tid, han skal på tivoli. Til slutt må de oppsøke ham der. Tusen kroner og fem gram skifter eier.
Hjemme i leiligheten setter Line og Gøran seg i sofaen med hver sin pose fra McDonalds. Dagen derpå-mat. Han veier opp et gram hasj på en elektronisk vekt.
– Om jeg ikke hadde fått et trekk i dag, hadde det blitt litt narkistendenser her, sier Line.
Kort latter.
17. mai-festen ble hard kost. Paret delte denne menyen: Nesten ett gram amfetamin, fordelt på et ukjent antall drops. 10-12 striper med kokain (men de angrer seg, kokain er «dyrt med dårlig funk», mener Gøran). Hasj i ukjent mengde. Øl. Sprit.
– Jeg er mest sjokkert over hvor mye jeg drakk, sier hun.
– Hva ville livet vært uten rus?
Det blir stille.
– Jeg er glad for at jeg har eksperimentert og vært nysgjerrig. Jeg ville ikke ha byttet de erfaringene jeg har fått mot noe, sier Line.
– Det er et vanskelig spørsmål, vanskelig å svare på, sier Gøran.
– Jeg kommer ikke til å leve sånn resten av livet, sier Line.
Alle personene i denne artikkelen er anonymisert.