Skjærplassen står det med sirlig utskårne bokstaver på skiltet over vindfanget. Eli og Jan Christian Kiønig har nylig flyttet inn for sommeren, og kommer til å tilbringe mest tid her til et stykke ut i høsten. For selv om de har hus og hage i Trondheim, har tida og energien gått med til hytta.
– Vi har oppgradert kontinuerlig og brukt feriepengene våre her ute istedenfor å reise til Syden, forklarer Jan Christian.
– Og så har vi gjort det også, legger Eli smilende til.
Barndomsparadis
De første hyttene på Børøya var såkalte kaffehytter som før krigen ble benyttet til nettopp kaffedrikking. «Byfolket» fra Levanger tok turen ut til halvøya for å bade og kose seg, før de dro hjem igjen til sine mer komfortable hjem om ettermiddagen. I dag er det både fastboende og hytteeiere på Børøya.
Slik bor ei som ser rødt av sterke farger
Historien til Skjærplassen går nesten 200 år tilbake. Dette var den siste husmannsplassen i tidligere Frol kommune. Husmann Petter Marius Gran bodde her frem til han døde julaften 1947. Huset og uthuset ble flyttet hit fra Børsgrenda i 1838, og antagelig ble lite gjort med husene før Jan Christians far kjøpte plassen i 1949.
– Min far var med i slaget i Gratangen som adjutant for major Bøckmann. Etter krigen skulle han skrive rapport fra Gratanger, og da ble han plassert på en gård her. Sommeren 1946 var han og badet på Skjærplassen og ble forelsket i stedet. Etter mange samtaler med gårdbrukeren som eide det, fikk han kjøpt det i -49. Mor skjønte nok ikke helt hvorfor, men far fikk satt det i stand, forteller Jan Christian, som har tilbrakt alle sine barndomssomre her.
Dyktig husmann
Siden har barna, og nå barnebarna, Skjærplassen som sitt sommerparadis. Barnebarnet Santiago er på besøk fra Oslo og han er spesielt opptatt av å fiske.
Han venter utålmodig på at det skal bli mindre flo slik at han kan ta med seg fiskestanga ut på skjæret.
Hjemme hos Ellen matcher alt med alt
Det som i dag er en praktisk hytte med mye sjel, var frem til 1947 en kombinasjon av hjem og høyloft. Husmannen og hans to døtre bodde på ett rom, halvparten av det arealet Eli og Jan Christian har som stue og kjøkken i dag. Det var hull i ytterveggen, i andre etasje var det ingen vinduer, og fasilitetene var kun et badefat.
– Det er utrolig hvilken utvikling det har vært på 70 år. Det ble sagt at Petter Marius var en dyktig husmann. Han la tang rundt poteten, slik at den aldri frøs i jordkjelleren. Og han rodde til Levanger, der han hadde en bekjent på bakeriet som ga ham gamle wienerbrød og ukeblader, forteller Eli.
Rett opp i himmelen
Ekteparet Kiønig overtok hytta i 1984. Tre år senere fikk de innlagt vann. Siden har oppgraderingene skjedd gradvis. Badefatet er erstattet med et ordentlig bad, og på kjøkkenet er det både oppvaskmaskin, vaskemaskin og fryser. Men stilen er bevart, og gamle møbler og gjenstander tatt vare på.
– Vi har prøvd å ta vare på stilen så langt det lar seg gjøre. Vi har kopiert vinduer, listverk og dører, forklarer Jan Christian.
På storloftet er det innredet slik at barn og barnebarn kan overnatte. Gulvet var i så dårlig forfatning at det drysset støv og smuss ned fra taket i stua når noen gikk på loftet. Nå er det isolert med 30 centimeter isolasjon, slik at det er lydtett for dem både under og over. I gulvet er det likevel ei luke som binder første- og andreetasje sammen. Den kan åpnes for å få varme opp når det fyres i peisen under.
– Da jeg var guttunge kunne vi se opp på himmelen her, minnes Jan Christian.
Mosegrodd
Suiten, det vil si soverommet til Eli og Jan Christian, var en gang høyloftet. Det av tømmeret som var stygt, har fått et ekstra lag med panel, og Jan Christian har brukt trosser istedenfor lister i tak og langs vegger på grunn av skeivheten i huset. Da Eli ble en del av familien, var hun med på å skjære vekk mose fra tømmerstokkene, som de tidligere brukte til å tette sprekker med. På soveromsveggen har hun brukt 20 bokser med akrylmasse for å gjøre tømmeret tett nok til at ikke insekter skal kunne kravle inn.
– Det ligger noen timer med arbeid her, erklærer hun.
Valmueinteresse
Arbeidet med hytta har ikke gått på bekostning av hagen. Den er både til pryd og nytte, med egen grønnsaks- og urteavdeling, bærbusker og dam. Det er Eli som er hagesjef, og selv om hun hevder å ikke ha grønne fingre, koser hun seg med å stelle i hagen, som strekker seg rundt hele huset. Fram til 1970 ble jorda dyrket rundt hytta, og et felt med granskog skapte en mer skoglig atmosfære.
Nå er grantrær byttet ut med frukttrær, hvitrogn og snømagnolia. Rundt trær og i egne bed vokser en av Jan Christians siste lidenskaper, valmuer.
– Det begynte med at det vokste valmuer her fra før, deretter begynte han å kjøpe inn frø selv, forklarer Eli, mens ektemannen tar en titt i bedet som bugner av flere typer valmuer, fra de røde og gule til de dypt lilla.
Jan Christian kaller seg altmuligmann, eller fleiper med å være en «profesjonell amatør». At han kan litt av hvert, er i alle fall sikkert. Han gikk laftekurs for å bygge nytt uthus etter at det gamle gikk ned i knestående. Det nye uthuset er bygd i stavlaft, og tilsvarer det som en gang sto her. Nå huser det snekkerverkstedet, der Jan Christian stadig har nye prosjekter på gang. For det er ingen sak å få tida til å gå på Skjærplassen, verken for liten eller stor.