Er asfalt skadelig for barna?
Det er langt mellom barnefamiliene i sentrum. Det er stort sett studenter, pensjonister og barnløse som bor urbant i Trondheim. Mange får barn mens de bor i byen, men når ungene nærmer seg skolealder emigrerer de fleste til et rekkehus på Byåsen eller Angelltrøa. Kanskje har vi en forestilling om at barndommen må inkludere et hus med gressplen?
Les kommentaren: Det store treningsparadokset
Det er blitt så selvsagt at vi nesten tror det er naturstridig for unger å bo i byen. Et par jeg kjenner har valgt å bo i en bygård med barn, men de får stadig spørsmål om når skal de flytte, ikke om de skal flytte. I de store byene i Europa ser vi bygårder som huser et mangfold av mennesker og generasjoner.
Tendensen til at sentrum er blitt støvsugd for barnefamilier, har pågått i mange år. De sentrumsnære skolene har slitt med et forholdsvis lavt elevtall, mens bydelsskolene er stappfulle. Selv om ungene ikke bruker størsteparten av tida si i hagen, er det en utbredt oppfatning at grøntområder er en forutsetning for å bo med barn. Men når ungene har forlatt redet, frister igjen det gode liv i byen. Da selger vi huset og gressklipperen, og flytter til en leilighet i sentrum.
Venstrepolitiker Trond Åm tok nylig til orde for at flere barnefamilier bør flytte til byen. Han forsøkte å reise en debatt om hvordan boligpolitikken kan bli mer mangfoldig. Dette bør engasjere flere. I framtida må alle bo tettere, det er neppe rekkehus og eneboliger nok til alle. Men mangfold er i seg selv en kvalitet i nær sagt alle boligområder. Med jevne mellomrom har «barnefamilienes flukt» vært et tema, men det har ikke vært noen gjennomført vilje til å tenke nytt om byplanlegging.
Les også: Flere barnefamilier må bosette seg i byen
Mange forhold har forsterket trenden. Som landets største studentby har flere av de sentrumsnære områdene blitt områder med mange hybler og små leiligheter. Det har vært lukrativt å seksjonere store leiligheter, som har passet godt til barnefamilier, til mindre boenheter. Studenter er hyggelige naboer, men neppe de som er mest opptatt av dugnad i bakgården eller nattero.
De siste årene har det vært gjennomført mange store boligprosjekt i byen, men det har ikke blitt særlig mange flere barn i byen av det. Det var ikke mange barnefamilier som flyttet til Solsiden, etter at de mange tusen boligene ble ferdigstilt. Spørsmålet er om det er boligprosjektene eller byen det er noe galt med.
Det burde ikke stå på fasilitetene. Svært mange barnehageplasser ligger i sentrum og de flotteste park- og grøntanleggene finner vi i byen. Ikke minst har Trondheim blitt beriket med en rekke urbane tumleplasser som appellerer til barn. Strandpromenaden på Brattøra, strandveiparken, skateparken ved Rockheim, basketbanen på Leutenhaven.
Mye kan gjøres for å få en mer barnevennlig by, men den største begrensningen ligger nok i hodene våre. Også barn kan leve gode liv uten gress.