Ida Østby Styret i NTL Ung, studentlaget i Trøndelag
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Aldri har Norge vært så produktivt som nå, og dette er noe de rikeste i Norge absolutt nyter godt av. SSB rapporterer at rikdommen er rekordsentralisert. Og vi er kjent med at når rikdommen sentraliseres, har den en tendens til å flyte i retning Sveits.

Dette er dumt, men løsningen er absolutt ikke å sentralisere enda mer rikdom til Sveits ved å kutte i skatter som allerede er under verdensgjennomsnitt. Samtidig som Norge aldri har vært mer produktiv, har vi maktet å gå tom for arbeidskraft innenfor de mest kritiske sektorene: helse, eldreomsorg, utdanning og forsvar.

Det er en paradoksal løsning å heve pensjonsalderen for å kompensere for arbeidskraften, når det ikke primært er pensjonistene som legger beslag på arbeidskraft og kapital i Norge, men heller den private sektoren.

Å ha et ekspresshelsevesen for de med forsikringer skaper et spektakulært nettverk av byråkrati som både tar til seg dyktige arbeidere som må jobbe med forsikringer som ikke burde trenge å finnes – og det tar til seg dyktige helsearbeidere som ikke burde trenge en forsikring for å bekjempe sykdom og død.

Høyresida kaller det frihet. Vi kaller det å vente åtte timer lenger på legevakta enn kameraten din, fordi du ble født med feil etternavn.

Samtidig er det umiddelbart innlysende at når helsearbeidere velger å jobbe utenfor helsevesenet, til tross for at helsevesenet er en nasjonal bærebjelke som nyter stor respekt og tillit, så vitner det om at arbeidsforholdene ikke er gode nok. Hvis det er umulig at lønn holder tritt med produktivitet, gjenstår det to alternativer: En reduksjon i arbeidstid, uten reduksjon i lønn, fra en 37,5 lang arbeidsuke, til en 30 timer arbeidsuke.

Alternativt kan vi vente til misnøyen med arbeidstid, bemanning og lønn er så intens at vi ser den effekten som vi ser i andre land hvor arbeidere ikke føler eierskap til arbeidet sitt: Snarveier, slurv, og langt lavere terskel for å bli involvert i organisert kriminalitet. Det er ikke tilfeldig at lille Norge, også uten olja medregnet, er et land som overpresterer heftig på produktivitet.

Arbeidere overalt, privat eller offentlig, som får tilbake for å gi sitt beste, er arbeidere som er motiverte til å gi sitt beste. Å føle eierskap til at det å gi en innsats løfter arbeidsplassen, å vite at du er med på å bestemme forholdene, er den sterkeste motgiften mot korrupsjon og samfunnsforfall.

I dag yter norske arbeidere langt over det de får tilbake, og om det skal være et politisk mål for sentrum og sentrum-høyre å sikre at det fortsetter slik, må de være forberedt på at det kommer til å ha kraftige samfunnsmessige konsekvenser. Land som USA og Storbritannia har knekt ryggen på å undertrykke den organiserte arbeiderbevegelsen.

Den utbredte tillit mellom arbeider og politiker har hindret oss fra å gå inn i dramatiske storstreiker, men den har også ledet inn i situasjonen vi nå er i, hvor produktiviteten har løpt fra lønna samtidig som prisene drives opp av monopolaktige dagligvarehandler. Politikernes tillit har naturligvis også falt.

Vi ønsker å etterlate et bedre Norge enn vi fikk, men det er på tide å snakke alvorlig om at vi er i ferd med å tre inn i et bristepunkt.

Å ta tak i det først etter at det er godt kartlagt og dokumentert, vil være veldig i tråd med politisk tradisjon, men også naivt i det uansvarlige.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!