Fredag 1. september kunne vi nok en gang lese om konsekvensene av underbudsjetteringen i bo- og aktivitetstilbudene, da Adresseavisen skrev om Magnhild, som altfor ofte blir overlatt til seg selv uten særlig meningsfullt innhold i sitt daglige tilbud. De siste årene har vi hørt mange lignende historier, hvor brukere, pårørende og ansatte har vært tydelige på at dette er uverdige forhold.
For oss er det svært provoserende å se Arbeiderpartiets ordfører besvare kritikken med en oppramsing av alle gode tiltak de har iverksatt, med en påstand om at de har styrket området. Hva hjelper det egentlig Magnhild og andre i lignende situasjoner at det er satt av 8,2 millioner til fritidsaktiviteter, eller at ordføreren er fornøyd med «helt med»-prosjektet, når pårørende opplever at tilbudet har blitt dårligere? Og hva ligger egentlig i denne styrkingen som ordføreren snakker så varmt om?
Hva slags liv får Magnhild når foreldrene er borte?
Alternativ røverhistorie fra Ottervik
I 2022 var underbudsjetteringen på området så voldsom at det måtte hastebevilges 100 millioner i løpet av året. Da endte budsjettet på 913 millioner kroner. For 2023 vedtok de rødgrønne med Arbeiderpartiet i spissen, at området skulle ha en ramme på 911 millioner, men da inkludert en lønns- og prisvekst på 20 millioner. I tillegg kommer opp mot sju millioner kroner av demografisk utvikling. Dette kan ikke kalles en styrking, for i realiteten er det det motsatte. De blågrønne foreslo riktignok en styrking av denne sektoren i 2023, men skulle til gjengjeld spare 282 millioner i en fireårsperiode på å konkurranseutsette kommunens lovpålagte tjenester. Historien har vist oss at slike besparelser hovedsakelig skjer på bekostning av ansattes lønns- og pensjonsvilkår.
Hva slags liv får Magnhild når foreldrene er borte?
Rødt mener det er uholdbart at kommunen ikke klarer å levere lovpålagte tjenester med tilstrekkelig finansiering. For å sikre de som bruker tjenesten et verdig tilbud tilpassa den enkelte, må bemanninga styrkes. Vi har liten tro på at alt kan løses gjennom stadige omorganiseringer slik det vises til i artikkelen. Endringer i beboersammensetning og flere brukere i egen bolig med ambulante tjenester skal sikre innsparing, men prosessen tar tid. Det er grunn til å spørre seg om ikke Magnhild og familien har ventet lenge nok.
Vi vil at de som jobber i tjenesten skal få tilbud om hele faste stillinger, og de må få tid til å gjøre jobben sin. De må også slippe å bekymre seg for at arbeidsplassen skal konkurranseutsettes, slik høyresiden har foreslått i sine budsjett gjennom den siste perioden. For å sikre at alle innbyggere i Trondheim har lik tilgang på helse- og velferdstjenester, uavhengig av størrelsen på lommeboka, er det nødvendig med en styrka tjeneste i kommunal egenregi.
NB! Mia Småvik Rørdal er også hovedtillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund i Trondheim, mens Anniken Lien van Marion er hovedtillitsvalgt for Fagforbundet i Trondheim.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!