I sommer bommet jeg på straffe for Stabæk. Etterpå eksploderte innboksen på sosiale medier med kommentarer, flere av dem utelukkende av rasistisk natur. For første gang bestemte jeg meg for å ty til tastaturet, jeg også, og dele mine tanker og opplevelser i sosiale medier. Dette er nemlig ikke første gang jeg har opplevd rasisme, verken digitalt eller i virkeligheten. Det blir nok heller ikke siste gang.
Rasisme har fulgt meg hele karrieren. Gjennom hatefulle ytringer, kommentarer og handlinger. Hendelsene har blitt for mange til å holde telling, men hver eneste kommentar, enten den har kommet fra sidelinja på fotballbanen, på tribunen, på gata eller i innboksen, har satt sine spor. Likevel har jeg aldri agert offentlig, før nå. Min måte å håndtere dette på har, til nå, vært å sette opp en vegg. Herde meg slik at slike kommentarer preller av, eller i alle fall late som det preller av. Jeg har brukt mye tankekraft på å forsøke å forstå hva som gjør at folk kan lire av seg slike utsagn. Jeg har forsøkt å endre dem, lære dem at sånt ikke er greit. Jeg har også erfart at det ikke funker. Men vi som opplever dette, og vi som ser dette skje, vi kan ikke stå tause.
I sommer begynte jeg å tenke på alle de jentene og guttene som stadig opplever det samme som meg. De som brytes så hardt ned av disse kommentarene og handlingene at de kanskje slutter i idretten. Jeg vet hvor ensomt og isolerende det føles å være hatet av grunner ingen har rett til å hate noen for, og jeg ville fortelle dem at de ikke er alene. Etter at jeg delte mine opplevelser, gikk innboksen nok en gang varm. Denne gangen med meldinger fra andre som har opplevd rasisme, som delte hvordan det gikk inn på dem og hvordan én slik kommentar eller handling kunne frarøve idretten all form for glede og fellesskapsfølelse. Og blant all støtten kom det en telefon fra hatkrimgruppa i Oslo politidistrikt: «Det beste eksemplet du kan sette er å anmelde.»
Jeg har aldri anmeldt en rasistisk motivert hendelse før. Jeg har egentlig ikke visst at dette er noe som tas seriøst eller er mulig. Men etter denne hendelsen lærte jeg noe nytt. Politiet var støttende og gjorde prosessen og opplevelsen med anmeldelse enkel. Jeg følte meg ikke alene. Å anmelde en sånn hendelse i dag kan hjelpe deg i fremtiden. Og det kan, hvis man er heldig, bidra til at personen som blir anmeldt kanskje reflekterer over egne handlinger slik at hen ikke tyr til samme lavmål igjen. Disse menneskene er ikke lydhøre til våre ord; den eneste måten å møte disse menneskene og handlingene deres på er med reelle sanksjoner. Og vi som opplever, og er vitne til, disse rasistiske handlingene, både i idretten og utenfor, må bli enda flinkere til å systematisk rapportere og anmelde dem. For selv om Norges Idrettsforbunds strategidokument 2019–2023 presiserer at «Idretten skal, på alle nivåer, praktisere nulltoleranse for enhver form for diskriminering og trakassering», er rasismen fortsatt til stede i idretten – fra eliteserien og hele veien til barneidretten.
Flere fikk antirasistisk innlegg slettet – NFF varsler dialog med Instagram
Nylig gikk Norway Cup, en av verdens største fotballturnering for barn og unge, av stabelen. Et arrangement som skal handle om lek, moro, idrettsglede og mestring, men som, dessverre, heller ikke får være et sted fritt for rasisme. For mens barna løper rundt på banen og forsøker å konsentrere seg om sport og spill, står det foreldre på sidelinjen som lirer av seg rasistiske kommentarer til motstanderlaget. Voksne mennesker som står og slenger hatkommentarer til barn. Denne hendelsen ble forsøkt anmeldt, men ble henlagt. Kanskje var det på grunn av mangel på bevis; jeg vet ikke, jeg har ikke nok informasjon om saken. Men jeg kan forstå at det er vanskelig å tro på at «Idretten (..) på alle nivåer praktiserer nulltoleranse for enhver form for diskriminering og trakassering», når slike ting fortsatt skjer. Og jeg skjønner at det kan virke demotiverende å ta opp kampen mot rasisme og levere inn den anmeldelsen. Men det er også nettopp fordi dette fremdeles skjer at vi er nødt til å fortsette å kjempe og anmelde.
Snart går vi en ny fotballsesong i møte. Min reise fra ballgutt på Lerkendal til A-lagskontrakt med Rosenborg har gitt meg mer enn jeg noensinne kunne drømt om. Å vite at det sitter unge gutter og jenter som ser ut meg og kanskje ikke tør å dra på kamp eller trening fordi noen hatefulle mennesker ikke klarer å oppføre seg, er umåtelig trist. Så til deg som sitter med en drøm i magen og en klump i halsen, til deg som gruer deg til å gå på trening eller øving eller samling fordi du er redd for at det kommer stygge kommentarer: Du er ikke alene. Vi kjemper denne kampen sammen med deg. Ikke la deg bryte ned av handlingene og ytringene til folk du ikke bryr deg om. Du fortjener å leve ditt liv akkurat sånn du vil, og leve ut drømmen din – uansett hva den måtte være. Ikke la noen med så mye hat i seg få ta fra deg din glede – uansett hva den gleden er!
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Forbilledlig at Bakenga tar kampen
Mushaga Bakenga: – Jeg har en stemme. Den vil jeg bruke til noe annet enn reklame for Playstation.
Den fargeblinde skolen
«Jeg kødda bare»